Feiltolkning om skolepenger

Medieoppslagene om Ryssdalutvalget den siste tiden har ikke vært nådige. I flere medier forespeiles et skrekkscenario om hva som venter norske studenter og akademikere dersom flertallets forslag skulle bli gjennomført. Universitas går lenger enn de fleste, og tegner et bilde av et akademisk ragnarok. Flertallet går inn for å innføre skolepenger og halvere studentrepresentasjonen hevder Universitas. Dette er feil.

For å ta det siste først. Man får håpe at det ikke har vært en realist som har utført dette regnestykket. I så fall står det virkelig ille til med det norske utdanningssystemet. Paragrafen om studentrepresentasjon sier sant nok at det minimum skal være en student som har stemmerett og ikke to som i dagens system. Begrunnelsen er at man ønsker at hver enkelt institusjon har et styre som er formålstjenlig i forhold til størrelse og kompleksiteten i institusjonen. Ved breddeinstitusjoner har utvalgets flertall anbefalt et styre på elleve personer hvorav to er studenter. Dette tilsvarer dagens modell. Man må også ta hensyn til spesialmerknaden til paragrafen når man tolker loven. Denne sier at dersom man fraviker dagens 20 prosentregel om studentrepresentasjon skal studentorganenes synspunkter innhentes først. Intensjonen er altså ikke å redusere studentdemokratiets innflytelse, men å innføre et system hvor studentene selv velger hvor de vil bruke ressursene sine. Man må ikke glemme at i dag sliter enkelte studentdemokrati med å følge opp de organ man har møteplikt i. Flertallet legger også til grunn at studentene alltid skal ha rett til å møte med to representanter.

Både flertallet og mindretallet ønsker å styrke lovverket når det gjelder institusjonenes mulighet til å ta egenbetaling. I gjeldende universitets- og høgskolelov finnes det ingen slik paragraf, men dette forholdet blir regulert i et rundskriv fra departementet. I praksis innebærer det at dersom institusjonene ønsker å innføre egenbetaling, er det i dag ikke noe lovverk som kan sette stopper for det. Når Universitetet i Oslo krever kopiavgift fra sine studenter, er det nettopp et uttrykk for de smutthull som finnes i dagens lovverk.

Flertallets forslag sier at institusjonene ikke kan ta egenbetaling for studier som er fullfinansiert eller dersom det er en forutsetning fra bevilger at studiet skal være gratis. Det vil si at det er dagens norm, om at institusjonene ikke kan ta betaling fra enkeltstudenter når Stortinget bevilger penger til institusjonene, flertallet ønsker å lovfeste. Departementet vil ha styring med institusjonenes reelle adgang til å ta egenbetaling gjennom budsjettforslagene, i tildelingsbrev til institusjonene og gjennom særskilt forskriftshjemmel. Flertallet viser uttrykkelig til at dagens restriktive retningslinjer bør legges til grunn i forskriftsarbeidet.

Mindretallet har gått lenger og sier at statlige utdanningsinstitusjoner bare kan kreve egenbetaling av studenter for etter- og videreutdanning. Denne paragrafen blir et luftslott da man ikke kan binde opp Stortingets grunnlovsfestede rett til å bevilge penger til de formål Stortinget ønsker å prioritere. Mindretallets paragraf utelukker også at man kan kreve egenbetaling av privatister. Det faktum at mindretallets forslag er selvmotsiende, da de i en tidligere paragraf går inn for at man kan kreve egenbetaling av studenter som ikke er opptatt ved ordinære studier, har ingen kommentert.

Man kan rope hurra når man ser at samtlige parti sier klart i fra at de er for at høyere utdanning skal være gratis. Forhåpentligvis vil de folkevalgte huske dette under budsjettarbeidet sitt. Lik rett til utdanning er en norm i Norge og gratis utdanning er et sentralt virkemiddel for å oppnå dette. Målet fremover bør være å skape en konstruktiv debatt og unngå sensasjonslystne feiltolkninger og andre luftslott som har dukket opp.