Folk som er annerledes

I Juleoratoriet forteller forfatteren Göran Tunström om en «kanonkonge» som opptrådte på sirkus som levende kanonkule. Under hver forestilling ble han skutt ut av en kanon – og landet trygt i et sikkerhetsnett noen timeter unna. Inntil han en dag ble alvorlig skadet og havnet i rullestol. Likevel er sønnen hans fast bestemt på å gå i farens fotspor. Han kan bli skadet han også, men han mener det er verdt prisen:

«Fatter\'n har sagt at det er viktig at noen gjør sånne ting. For å vise at livet ikke er så enkelt. At det fins folk som er annerledes. For at folk skal tenke: Du verden for noen tullinger som fins. Utrolig! Bare det at de har sett en flyvende mann en gang i livet. Og at det blir et bilde av det. Ja, en kjenner seg akkurat som et dikt, sier fattern. Iallfall som en linje i et dikt – og det er viktig at noen fortsetter med å være sånne diktlinjer. At vi ikke gir opp.»

Slik hadde «fatter\'n» funnet en mening med sitt liv: han ble sett på som en raritet: «Utrolig! At sånne folk fins!» Men som en raritet og levende kanonkule var han en diktlinje eller et bilde for andre mennesker. Et bilde på noe annerledes – på noe mer – på det som ikke gir opp.

Vi skulle hatt flere sånne kanonkonger blant oss! Vi skulle hatt flere slike diktlinjer og bilder av det som ikke gir opp. For det er nok av andre bilder. Bilder som river ned. Bilder som sprer frykt. Som de fra World Trade Center den 11. september, som alle kan utenat fordi de vises igjen og igjen. Eller bildene fra ødelagte bolighus etter feilbombing i Kabul. Eller av sinte og fortvila ansikter i begravelser på Vestbredden. Eller fra sykehus med aidssyke i Sør-Afrika. Det er nok å ta av.

Hva er et fornuftig svar på slike bilder? Og hvor trygge er vi egentlig sjøl, da? spør skremte studenter som har vært innom prestekontoret etter den 11. september. Noen spør også: Hva hjelper det å tro eller å lese gamle bibeltekster, når sånne gamle bibelord om tro, håp og kjærlighet gang på gang likevel kolliderer med livets erfaringer og avsløres som virkelighetsfjerne og patetiske ord langt fra denne verdens realiteter?

Jeg tror ikke det er hjelp i gamle bibeltekster først og fremst fordi de serverer sanne beskrivelser av livet og riktige analyser av verden. Jeg tror heller årsaken til at slike ord stadig leses er å finne i hvordan slike ord fortsatt forteller om en tro som ikke

vil slutte å tro, om et håp som ikke vil slutte å håpe og om en kjærlighet som ikke vil slutte å elske.

Det finnes mennesker som lever livet sitt slik. Like trassig og fullt av protest som et gammelt og seigt bibelvers om håp og tro og kjærlighet. Det finnes mennesker som lever sitt liv inspirert av en tro som ikke vil gi seg – selv når alle livets erfaringer og all verdens analyser tilsier at deres innsats ikke nytter. Det finnes mennesker som lever livet som en linje i et dikt og som har skapt forandring fordi de har satt tro og håp i bevegelse hos folk rundt seg; tro og håp på noe annet – noe mer – noe større.

Og selv når slike enkeltmenneskers modige og trassige protest blir slått i bakken av mektigere og større krefter, så blir de lyttet til. Ikke fordi de alltid lykkes og vinner sin kamp, men fordi de også forteller om en tro og et håp og en kjærlighet som ikke vil gi seg. Slik forteller både gamle bibelord og enkelte menneskeliv om noe annet og noe større og noe mer enn det vi ser og hører og vet fra før av.

Uten slike enkeltmennesker ville det fortsatt vært raseskille i USA, apartheid i Sør-Afrika og militærdiktaturer i Latin-Amerika. Uten slike folk hadde vår verden stått stille. Kvinner ville ikke ha stemmerett, ikke så mange menn heller. Hvis det ikke var for disse som protesterte ansikt til ansikt med uretten, selv om det var farlig for dem – og som skapte håp med sin seige og trassige tro på at det nyttet å protestere og å hevde sine rettigheter.

Nobels fredspris har noen ganger trukket fram slike enkeltpersoner; Rigoberta Menchu i Guatemala, Desmond Tutu i Sør-Afrika, Jose Ramos Horta og Carlos Belo fra Øst-Timor, Aung San Suu Kyi i Burma for å nevne noen. Flere av dem kommer til Oslo i neste måned for å feire Nobelprisens 100 års jubileum.

Studentene i Oslo er særlig privilegerte fordi to av dem har valgt å komme til «alfred: fredsfestivalen» søndag 9. desember. På den formidddagen blir Storsalen på Studentersamfundet Chateau Neuf gjort om til et kirkerom, og Desmond Tutu og Rigoberta Menchu vil feire gudstjeneste sammen med studentene i Oslo. Og en gudstjeneste kan også være som Göran Tunströms «linje i et dikt – eller som et bilde – et bilde på noe annerledes – noe mer – på det som ikke gir opp».