For mange ansatte ved institutt for bedrevitenskap?

De siste ukers mediadebatt omkring Stortingsmelding nr. 27, Gjør din plikt – Krev din rett, har avfødt et tilsynelatende unisont hylekor av vitenskapelige ansatte som klager en nød de ikke egner å sette andre konkrete ord til enn «vi må ha mer penger».

Trond Giske og studentlederne farer med løgn og retorikk sies det, til forskjell fra de vitenskapelige ansatte som selvfølgelig er de eneste som vet hva som er best, slik det hevdes på lederplass i Dagbladet 8.mai: «Den debatten som har vært om universitetenes og høgskolene fremtid, har vært preget av de berørte institusjoners frontsoldater, nemlig professorene, amanuensene og andre lærere og forskere.» Og disse, elitismens frontsoldater, har desverre hatt en iboende tendens til å oppføre seg som museumsvoktere, som universitetskonservative forsvarere av det nåværende universitetssystem når det gjelder grader og innhold. Dette bestående system er det beste mulige system, som hadde blitt perfekt bare vi hadde fått mer penger.

At finansiering er viktig er studentlederne selvfølgelig helt enige i; en optimal gjennomføring av reformen krever mer penger. Men en kan ikke la være å undre seg over at

ingen av de vitenskapelige ansatte som har debattert reformen i avisinnlegg (blant annet Østerud, Heidar og Slagstad) nevner organisatoriske svakheter ved dagens institusjoner. De synes å sette en «black box» rundt organisering av universitetene, uten å ha evne (eller vilje?) til å diskutere forbedringspotensialet.

I en omfattende studentundersøkelse utført av NIFU i samarbeid med Norsk Gallup, dømmer studentene Universitetet i Oslo til siste plass hva angår studiekvalitet. Dagens situasjon er ikke holdbar. Situasjonen kan endres, og nei, det handler ikke bare om penger.

Fra å være et privilegium for de få, er nå høgere utdanning blitt et tilbud for mange. Overgangen fra eliteuniversitet til masseuniversitet har derimot ikke nedfelt seg i studieopplegg, eksamens- og undervisningsformer og intern ressursfordeling. Det er også legitimt å stille seg spørsmålet om for eksempel den store vekten som legges på hovedoppgaven i mange utdanninger, svarer til studentenes ønsker om utdanning og yrkeskarriere og til arbeidsmarkedets behov og ønsker.

En bedret studiefinansiering, gjensidig forpliktende avtaler mellom institusjon og student, tettere oppfølging av studenter, endring av undervisnings- og eksamensformer. Dette er noen av hovedpunktene i Stortingsmelding nr. 27. Med andre ord, kjærkomne bidrag i debatten om en bedret kvalitet på studiene. Studentparlamentet ønsker mange av forslagene velkomne, og håper at den fremtidige debatten om hvordan endringene best kan implementeres ved vår institusjon blir mer konstruktiv enn den vi har vært vitne til de siste uker.

Den åpne høringen om stortingsmeldingen som KUF-komiteen avholdt 7. mai, avdekket også et ganske annet bilde enn det som i de siste uker har tegnet seg i mediadebatten. Lederen av Universitetets- og høgskolerådet gikk så langt som å si at det er en klar diskrepans mellom det bildet som kommer frem i media, og det som er sektorens faktiske holdning til reformen som foreslås.

Sjelden har universitetene stått overfor så spennende utfordringer som nå. Det holder ikke denne gang å lene seg på tradisjonene, og å trassig motsette seg endringene. Det på tide at våre slagkraftige professorer begynner å føre diskusjonen om Stortingsmeldingen på det saklige plan. Det kvalitative innholdet i argumentasjonen bør i fremtiden heve seg over billige poenger som «Er det Ari Behn som har forfattet meldingen?», «halvstuderte røvere» og«halvstuderte Giske». Det holder ikke mål, selv ikke for ansatte ved Institutt for bedrevitenskap, å stemple sine «motstandere» som naive og lettlurte.

De vitenskapelige ansatte burde ha sin styrke i kritisk analyse og nytenkning. Mitt ønske er at «frontsoldatene» legger sine våpen og skjold ned, kommer opp av skyttergravene og bidrar i en videre konstruktiv dialog om hvordan høgere utdanning skal se ut i fremtiden. Det er også ønskelig at flere representanter for akademia kommer på banen, slik at debatten om høgere utdanning i fremtiden blir mer nyansert og interessant for de av oss som har et ønske om å gjøre noe med det kvalitative innholdet i høgere utdanning.