Fortsatt statlig styring av UiO?

Målsettingen med kvalitetsreformen er å øke den samlede kvaliteten ved norske universiteter. Kvalitetsreformen baserer seg på konklusjonene fra Mjøsutvalget som reformerer gradsbetegnelsene, undervisning- og evalueringsmetodene, finansieringssystemet og organisasjonsformen for utdanningsinstitusjonene. De tre første reformdelene har til nå vært mest fokus på i den offentlig debatt. Skepsisen mot nedkutting av gradene fra seks til fem år og overgang til britisk-amerikanske gradsnavn, økt fokus på mer læringsrettede undervisningsformer, og den siste tids debatt i Aftenposten om det resultatbaserte finansieringssystemet er ting den observante leser vil huske. Nå har tiden kommet til diskusjonen om hvilket forhold de statlige utdanningsinstitusjonene i fremtiden skal ha til stat og Storting. I hvor stor grad skal friheten til å styre egen virksomhet overlates til institusjonen selv? Svaret vil avhenge av hvilken organisasjonsform Stortinget fastsetter. Kampen står mellom alternativene særlovsselskap eller dagens forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.

Med forvaltningsorgan menes et statlig organ som i utgangspunktet er underlagt statens generelle regelverk ( bevilgningsreglement, økonomireglement, med mer). I tillegg er universitetene regulerte av Universitet – og høgskoleloven som fastsetter nærmere regler for virksomheten. Derav de særskilte fullmaktene. Enkelte av disse reglene avviker fra statens generelle regelverk da det er bred enighet om at faglige spørsmål skal bestemmes av institusjonen selv og ikke av departementet. Med dagens organisasjonsform kan staten dermed gi instruksjoner i administrative og økonomiske forhold ved universitetet. Som øverste ansvarlig for virksomheten er det likevel nærliggende å si at staten også har et ansvar for å se til at kvaliteten på virksomheten er av ønsket kaliber selv om man selv ikke skal styre den faglige virksomheten. Måten staten har styrt utdanningsinstitusjonene på har variert avhengig av regjering og statsråd, men generelt kan man si at institusjonene i for stor grad har vært detaljstyrt av styringsvillige statsråder.

Ofte blir Universitetet i Oslo sammenlignet med en tung og treg supertanker. Mjøsutvalget påpekte at internasjonale trender endrer styringslandskapet også for utdanningsinstitusjonene. Muligheten for raskt å tilpasse seg endringer er helt essensielt for at vi skal nå målsettingene om å ha kunnskapsbaser på internasjonalt nivå. Enigheten om dette er total, men spørsmålet blir om det er mulig å oppnå dette ved å beholde universitetet innenfor staten eller om man må skille det ut som et eget rettsubjekt med egen særlov.

Hva innebærer det å bli et eget rettssubjekt? Juridisk sett vil da UiO ikke lenger ligge under staten, men staten vil naturligvis eie 100% av universitetet og således har «kontroll» over virksomheten. Oppdragsgiver vil fremdeles være departementet gjennom statsbudsjettet, men det daglige ansvaret for løpende drift blir i større grad overført direkte til institusjonen. Det meste avhenger direkte av hva som legges i særloven for rettsubjektet. I utgangspunktet kan staten beholde det meste av styringen av institusjonene gjennom en rigid lov. På den annen side kan man også velge å fjerne store deler av ansvaret fra staten. Stortingsflertallet blir de som til slutt må ta stilling til hvor fritt UiO skal bli.

Hvor langt er diskusjonen kommet nå? Mjøsutvalget innstilte i mai 2000 på at institusjonene skulle organiseres som særlovsselskaper. Trond Giske var ikke enig da han sommeren 2001 fremla kvalitetsreformen. Han innstilte på at man fortsatt skulle organisere utdanningsinstitusjonene som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Stortinget sluttet seg da til dette. Når Kristin Clemet overtok høsten 2001 med et nytt Storting kom saken opp igjen. Våren 2002 ble det varslet at departementet jobbet med en utredning som i større grad enn Mjøsutvalget kulle klargjøre hva som direkte skulle ligge i særloven. Utredningen var varslet å komme på høring i oktober, men nå er klart at det trengs mer tid.

Studentparlamentet følger utviklingen i saken nøye. Flertallet i Studentparlamentet har vært negative til å organisere UiO som et særlovsselskap før man vet hva det innebærer. Vi mener at statlig styring er en forutsetning for fortsatt å sikre en politisk styring av de store linjene i utdanningspolitikken. I hvor sterk grad av statlig styring det er behov for er derimot noe man kan diskutere. Og det vil skje i Studentparlamentet våren 2003.