Frivillighet lønner seg

Hva var det studentene forsto mars i fjor, som universitetsledelsen ikke erkjenner i dag?

Universitetsledelsen la i februar frem et forslag som stiller strengere krav til studieprogresjon. Tar du mindre enn tjue studiepoeng i semesteret, kan du vinke farvel til den søte jenta på lesesalen. Forslaget vil ramme studenter som stryker på et emne og må vente ett semester for å ta det opp. Forslaget rammer også studenter som velger å kombinere tunge frivillige verv med studiene, og som dermed tar færre emner enn normalt.

De fleste frivillige er i stand til å følge normal studieprogresjon, men de største foreningene er avhengige av flinke ledere som kan avse tid til å koordinere oppgaver, og fungere som foreningens motor. Situasjonen så annerledes ut for ett år siden. Den gang gikk Studentparlamentet inn for å etablere et eget emne for ledere i store foreninger. Dette emnet skulle gi foreningslederne bedre kompetanse til å drifte foreningen sin.

Studentene innså at frivillighet lønner seg, og ikke bare i ølbonger. Denne innsikten er de ikke alene om å ha. Johan Christian Elden, forsvarsadvokat og tidligere formand for Det Norske Studentersamfund, fortalte Dagens Næringsliv i forrige uke at «Ledervervet i DNS er mye mer nyttig for min hverdag som prosedyreadvokat enn jusstudiet forøvrig til sammen.» La meg komme Universitas' kommentarfelt-travere i forkjøpet: Jeg mangler ikke bakkekontakt. Det er ikke slik at alle foreningsledere vil ende opp som stjerneadvokater, konserndirektører eller statsråder. Det er heller ikke slik at det å bli en stjerneadvokat, konserndirektør eller statsråd beror på ledererfaring fra en forening, men foreningsarbeid gir erfaring man ikke kan erverve i auditoriene eller på lesesalene.

En kompetanse man ikke får gjennom studieløpet, så lenge universitetet ikke tilbyr praksisundervisning til studenter utenfor helsefagene. Frivillige lærer å fylle de spenstige ordene, som står på stillingsutlysningene, med mening. Man lærer god kommunikasjon, samarbeid og eget initiativ.

Alexis de Tocqueville, fransk filosof og tenker, skrev en reiseskildring fra de forente amerikanske stater. Denne kalte han «Democracy in America», og skrev at foreninger – civic associations – gjorde amerikanerne mer opplyste, tryggere, rikere og bedre i stand til å styre seg selv for å skape et rettferdig og stabilt samfunn.

177 år senere, og i mye mindre skala, er ordene relevante for de omtrent 27 000 studentene som studerer ved universitetet i Oslo. UiO-studentene lever i et lite samfunn, et som må fungere godt for å skape den trivselen som må til for god læring. Et minisamfunn med mange ulike miljøer der noen er mer interessert i rollespill enn andre, og noen brenner for radio og tv. Foreningene er der for å opplyse, men også skape broer, og nettverk, på tvers av studieretninger og fagbakgrunn. De sosiale nettverkene, eller den sosiale kapitalen, om du vil, er like viktige for studiehverdagen som det faglige man får gjennom studiene.

Den amerikanske sosiologen Robert Putnam oppdaget at det å ha et nikke-forhold til en person, i motsetning til det å ikke anerkjenne personen, gjorde det mer sannsynlig at personen kom deg til unnsetning dersom du trengte hjelp. Vel så viktig som de formelle medlemskapene i foreningene, er det å gjenkjenne en person som ofte frekventerer samme filmklubb. Man skal ikke undervurdere styrken i svake bekjentskap, ei verdien i frivillighetsarbeid. Ikke bare supplerer frivillighetsarbeidet kunnskapen man får i forelesningssalen, men det er også en uunnværlig kilde til gode sosiale nettverk, hvilket gjør studiehverdagen triveligere og tryggere.