Harmonisk demokrati ved Musikkhøgskolen?

Den 4. mars vant Eirik Birkeland og Ingrid Maria Hanken rektorvalget ved Norges musikkhøgskole (NMH) for andre gang. Det var også andre gang de stilte til valg uten motkandidater. Rektorparet fikk over 90 prosent av stemmene, og valgdeltakelsen lå godt over nivået ved forrige kommunestyrevalg. «Overbevisende gjenvalg», hevder pressemeldingen. Men gir det ikke vel så mye assosiasjoner til presidentvalg i skinndemokratiske u-land?

Hvis vi ser bort fra personlige kvalifikasjoner og et velformulert program; hvorfor ble Birkeland/Hanken gjenvalgt tilsynelatende friksjonsfritt? Rektor ved NMH har makt. I og med at han er både styreleder og faglig leder, sitter han på toppen av hierarkiet ved en av norsk musikklivs viktigste institusjoner. Burde vi ikke forvente større grad av debatt rundt et så betydningsfullt verv? Direktør Ingeborg Harsten sier til Universitas 25. februar at det prinsipielt burde vært flere kandidater, og peker på at det er studenters og ansattes ansvar. Der står saken – enigheten rundt det ene kandidaturet synes overveldende, nærmest uniformert.

Det er ikke bare i rektorspørsmålet miljøet inntar unisone standpunkt. Debatten i forbindelse med Stjernø-utvalgets rapport i 2008 kokte ned til felles kamp mot en ytre fiende – nei til fusjon. Når det gjelder fusjonen med Barratt-Due musikkinstitutt, har foreløpig ingen kritiske røster kommet til overflaten. Styret, studentutvalget og faglig ansatte stiller seg lojalt bak rektors standpunkt, eller som han selv sier til Universitas: «Vi trekker lasset sammen». NMH ser fra utsiden ut til å være en strømlinjeformet, konfliktfri institusjon preget av lydighet og konformitet.

Hvor kommer all konsensusen fra? Er den apati i forkledning? Er den et utslag av orkesterkulturens kollektive disiplin? Er konfliktskyhet en direkte konsekvens av at musikere flest er frilansere, av at vi trenger venner for å få oppdrag? Henger det sammen med undervisningsmetoder? NMH knytter an til konservatorietradisjonen, som er tuftet på det eldgamle mester/svenn-prinsippet; svennen lærer håndverket ved å etterlikne mesteren. I sin strengeste form er dette en svært konserverende undervisningsform, derav navnet. En tidligere fløyteprofessor ved NMH pleide å stryke styrkegradene i studentenes partitur og skrive inn sine egne. Da han ble bedt om å grunngi praksisen, var svaret: «Det er slik vi gjør det!» – et svar som ikke er direkte stimulerende for kritisk tenkning og selvstendige valg (selv om det helt sikkert kan ha den effekten).

Vi kan også ane et visst fravær av diskursiv tankegang i studieplanene. Av de obligatoriske emnene på de utøvende bachelorstudiene, er det først og fremst «Musikkestetikk og -filosofi» som bidrar med en reflekterende innfallsvinkel. Dette emnet undervises i andre studieår og gir tre – 3 – studiepoeng. Vurderingen er bestått/ikke bestått på grunnlag av oppmøte. Først på masternivå kommer emnet «Musikken i perspektiv», som gir 15 studiepoeng ved bestått muntlig eksamen. Her er det vanlig å droppe forelesninger og nilese rett før eksamen; og faget har da også hatt en langt høyere strykprosent enn normalt for skolen. Så mens universitetsmiljøet diskuterer innholdet i ex. phil. og dannelsesbegrepet, er det i dag fullt mulig å fullføre en høyere utdanning som musiker uten å ha tenkt en eneste tanke om sitt forhold til faget, fagets forhold til verden, og hvordan alt henger sammen med alt annet.

Knut Olav Åmås argumenterer i «Verdien av uenighet» for at åpen meningsbrytning er avgjørende i demokratiske samfunn: «Et levedyktig demokrati trenger friksjon hele tiden. Det er en avgjørende forpliktelse for et liberalt demokrati å fremme samtalen i det offentlige rom. Denne samtalen (…) fungerer ikke på sitt beste hvis den er for lite preget av friksjon og motsetninger». Selv om det er forskjeller mellom storsamfunnet og en utdanningsinstitusjon, burde vel dette idealet gjelde også der – særlig siden man arrangerer demokratiske valg. Senere i boken siteres Karl Popper: «Et samfunn uten konflikter er ikke et samfunn for mennesker, men et samfunn for maur». Med andre ord: Hva skal vi egentlig med demokrati hvis alle er enige?