Holdningsproblemet som het «Undervisningsplikt»

Ett av de overordende målene med Kvalitetsreformen var å styrke kvaliteten på blant annet undervisningen i norsk høyere utdanning. Etter implementeringen ser man derimot at blant mange vitenskapelig ansatte brukes ordene «forskningsrett» og «undersvisningsplikt» om den nye arbeidssituasjonen sin. Holdninger som i stor grad påvirker kvaliteten på undervisningen.

Det mest sentrale ved en akademisk utdanningsinstitusjon må være at underviserne selv er utøvende forskere innenfor det fagfeltet de underviser i. Forskning på institusjonene er viktig både fordi det påvirker kvaliteten på undervisningen og utvikler de respektive fagmiljøene. På samme måte som det stilles høye krav til forskningen ved disse institusjonene, må det stilles høye krav til undervisningen. Norsk Studentunion (NSU) mener at de beste tiltakene for å utdanne verdens beste fremtidige forskere, er å sette fokus på undervisning, og høyne status og kvaliteten på denne.

En utfordring som har fulgt høyere utdanning i mange år er at de vitenskapelig ansatte har for liten sammenhengende tid til forskning. Særlig har dette gjort seg gjeldende med Kvalitetsreformens nye undervisningsformer som krever økt vekt på veiledning og tilbakemeldinger til studentene. Men det finnes mange dyktige undervisere som klarer å skape undervisningssituasjoner der de i fellskap med deltagende studenter diskuterer viktige faglige spørsmål. Vitenskapelig personell kan på denne måten bruke undervisningen som en faglig utviklende del av sin hverdag.

Det er svært mange gode og faglig dyktige forelesere som motiverer studenter, stiller viktige faglige spørsmålstegn, men som også får diskutere faglige problemstillinger med deltakende studenter. Studenter og vitenskapelig ansatte burde sees på som partnere ved høyere utdanningsinstitusjoner som for professorer utgjorde en faglig utviklende del av ens hverdag. Forskere som underviser må være grunnleggende for akademiske institusjoner hvor både studenter og vitenskapelig personell drar nytte av hverandre. Universitetene ble først og fremst drevet som undervisningsinstitusjoner.

NSU mener de beste tiltakene for å utdanne verdens beste fremtidige forskere, er å høyne status, kvaliteten og fokuset på undervisningen. En utfordring som har fulgt høyere utdanning i mange år er at det er for liten tid til forskning.

NSU mener forskning på institusjonene er bra fordi det blant annet påvirker kvaliteten på undervisningen og utvikler de respektive fagmiljøer ved institusjonene. Utfordringen er å ikke sette dette opp mot tid til, eller kvaliteten på forelesningene som i hvert fall ikke blir bedre om forelesningssalene blir romsligere, sjeldnere og uten

forskere.

Dersom våre dyktigste forskere ikke ønsker å drive med forelesninger kan vi vanskelig se for oss Norge som en internasjonalt ledende kunnskapsnasjon. Holdninger som «forskningsrett» og «undervisningsplikt» er mer enn et økonomisk spørsmål, og institusjonene og Kunnskapsdepartementet må være bevisst på denne utfordringen. NSU mener at det også må være mulig å dimensjonere høyere utdanning slik at gode forelesere blir verdsatt. Utfordringen blir her som i forskningen; hvilke kriterier og på hvilken måte skal kvaliteten på undervisning måles.

NSUs oppfordring når vi her kaster ballen over til institusjonene og Kunnskapsdepartementet, må være er å skape en forståelse av undervisning i et større perspektiv. Både som positivt og nødvendig for rekruttering, men også som en nyttig og viktig del for en vitenskapelig ansatts faglige hverdag. Det må hete seg at retten til å forske henger tett sammen med retten og muligheten til å undervise.