Hvordan kan en sikre kvalitet i utdanningen når grensene åpnes for handel?

Handel med utdanning vokser kraftig på verdensbasis. Den nye WTO-avtalen for handel med tjenester, GATS (General Agreement on Trade in Services), forsøker blant annet å regulere denne handelen slik at den blir mer forutsigbar. For høyere utdanning er GATS en delt fornøyelse. For noen land, slik som Norge, vil den ikke bety så mye, mens den for andre land kan få store konsekvenser.

I GATS er det spesielt betingelsen «National Treatment» som er kontroversiell. Denne sier at utenlandske og nasjonale private aktører skal behandles likt. Det betyr ikke at utenlandske private utdanningsinstitusjoner automatisk får statsstøtte på lik linje med BI. De har mulighet til det dersom de oppfyller de samme kvalitetskravene som settes til tilsvarende norske institusjoner. De er likevel prisgitt politikernes avgjørelser i statsbudsjettet. Så lenge utlendingene blir diskriminert på samme måte som norske institusjoner i denne behandlingen, er det «greit» for GATS.

Et annet spørsmål er om utenlandske private aktører må behandles likt med statlige. Mange frykter det, men de som har forhandlet frem GATS gjør det ikke. For å minske usikkerheten mener derfor Norsk Studentunion (NSU) at det er nødvendig at det i GATS-avtalen blir klarere definert hva som er statens oppgaver innen utdanning, og dermed ikke omfattes av GATS, og hva som ikke er statens oppgaver.

NSU anser ikke skrekkscenariene der Norge blir invadert av utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner som reelle. Vi har relativt klare regler og forskrifter som setter rammer for private og statlige høyere utdanningsaktører. Norge har også lang erfaring med å manøvrere i det internasjonale markedet og vi har sterke allierte med felles interesser slik at vi sjeldent må sloss alene. Ikke minst har det vært mulig for utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner å etablere seg her de siste ti årene, men med sine 4,5 millioner mennesker og høye kostnadsnivå er Norge et lite attraktivt marked.

GATS kan derimot skape problem for en del u-land slik som Indonesia, Vietnam eller land i Øst-Europa. Etter flere tiår med utviklingspolitikk fokusert på skolegang, er det i dag store ungdomskull som etterspør høyere utdanning i Asia. Dessverre har få av disse landene råd til å bygge statlige universitet og de er derfor ofte prisgitt utenlandske tilbydere. Mange land mangler også ryddige regleverk som kan skille seriøse aktører med god kvalitet fra de som tilbyr vrøvl. Det er ikke bare u-land som sliter med dette, men også flere av de europeiske.

Ha kan gjøres? Nøkkelen ligger i at kvalitetssikring av høyere utdanning blir tilknyttet GATS. Det er mulig ved at statene setter som betingelse at utenlandske aktører oppfyller for eksempel kvalitetssikringsavtaler som Lisboa-traktaten eller UNESCOs kriterier. Det er også viktig at forhandlingene er mer gjennomsiktige. Aktørene i utdanningssektoren må tas med på råd fordi vi ser best konsekvensene for vår egen sektor. I mange land er det handelsdepartementet som står for forhandlingene, ofte uten noe kontakt med sektoren. I Norge har situasjonen vært bedre. Utdannings- og forskningsdepartementet har deltatt i forhandlingsdelegasjonen og andre aktører, som studentene og institusjonene, har blitt delvis informert og fått komme med innspill.

GATS er kommet for å bli og NSU har valgt å forholde seg pragmatisk til den. NSU mener at Norge må jobbe aktivt for å sikre kvaliteten på den utdanningen som blir tilbudt, ikke bare i Norge, men også støtte u-landenes arbeid for dette. Forhandlingene må bli mer gjennomsiktige og de berørte aktørene tas med på råd. NSU etterlyser også en klarere definisjon på hva som regnes som statlig ansvar innen høyere utdanning. Norge må arbeide for at GATS ikke bare blir styrt av økonomiske interesser, men også kvalitative og demokratiske. Det vil også gavne de økonomiske interessene.