Hvorfor alle hemmelighetene i SiO?
Det kan se ut som det har utviklet seg en kultur for hemmelighold i SiO, mener kronikkforfatteren.
Som student ved Universitetet i Oslo (UiO), var ditt første møte med studentlivet også ditt første møte med Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). For semesteravgiften må betales inn til SiO om man skal få melde seg til undervisning og eksamen. Til gjengjeld er SiO lovforpliktet til å ta seg av studentenes velferdsbehov, og får ytterligere statlig finansiering til nettopp dette formålet.
Studentene skal levere premissene for hvilke velferdstiltak som skal gjennomføres og for hvordan samskipnaden skal løse sine pålagte oppgaver. Derfor har studentene flertall i samskipnadens øverste organ, hovedstyret.
SiO og studentene må forholde seg til de midlene som står til rådighet. Innenfor et system med begrensede ressurser må en prioritere hva en ønsker å gjennomføre, og kontrollere at gjennomføringen er så ressursskånsom som mulig. For å gjøre seg opp en formening om hva som er den beste ressursanvendelsen og for all del om en får valuta for semesteravgiften, er det nødvendig med informasjon og innsyn.
Debatten om åpenhet og anvendelse av offentlighetsloven i SiO har pågått i flere år. Den 25. februar dette år skrev styrelederen i SiO i et leserinnlegg at «interesserte studenter kan […] følge SiOs drift og beslutninger» på SiOs hjemmesider. Der skulle «alle SiOs regnskaper […], i likhet med alle styrereferater og rapporter fra virksomhetene» være tilgjengelig.
Ettersom jeg ikke kunne finne styrereferater fra virksomhetene på nevnte nettside og syntes detaljnivået i rapportene og regnskapene var noe sparsommelig, henvendte jeg meg til kommunikasjonsdirektøren i SiO for å få tilgang til styrereferatene fra Studentboligene og Studentkafeene – to virksomheter som har mye å si for studentvelferden. Det viste seg for Studentkafeenes del at referatene fra disse møtene ikke publiseres «ut fra forretningshensyn». Når det gjaldt Studentboligene ble jeg henvist til referatene fra hovedstyret. Der behandles nemlig budsjett, regnskap og strategi for enheten.
Med nytt pågangsmot vendte jeg tilbake til www.sio.no og tok for meg referatene fra hovedstyret. Jeg fikk vite litt mer om studentboligene, men den daglige driften og regnskapene ble dekket av frasene «Rapport fra virksomhetene» og «administrasjonen orienterte». Noe som umiddelbart slo meg var hvor lite informative disse referatene er. I nesten samtlige saker henvises det til utsendte eller utdelte notater, og uten disse bakgrunnsdokumentene og sakspapirene kan en egentlig spare seg lesingen av «styret tar orienteringen til etterretning». Dessuten er det en rekke saker det ikke en gang refereres sparsommelig om, disse omtales som «kun for styret». Herunder finnes saker som «Sammenslåingen av SiO-OAS» (22/08), «Styringsstruktur SiO – styret for SiO Forretning AS» (69/08), samt «Lønnsjustering adm. direktør» (71/08) og «Fastsettelse av styrehonorar» (61/08).
Selv om jeg vil hevde at det ikke er noe skummelt eller galt med disse sakene, stusser jeg over behovet for så mye diskresjon, særlig også argumentet om hemmelighold «ut fra forretningshensyn». Per i dag er ikke Studentkafeene utsatt for konkurranse. Deres mandat er å levere kantinetjenester til en gitt standard på billigst mulig måte. Om driften er optimalisert, bør ikke dette være en forretningshemmelighet for studentene: Dette burde Studentkafeene i stedet kunne skryte av.
Det kan se ut som det har utviklet seg en kultur for hemmelighold i SiO. Dette er et demokratisk problem for studentene. Asymmetrisk informasjonstilgang er en forutsetning for prinsipal-agent-problematikk. Sammenholdt med en fragmentert interessebase og en manglende organisasjonshukommelse i Velferdstinget, forårsaker dette en maktforflytting fra studentene til administrasjonen i SiO.
Oppgaven til samskipnaden er å forvalte studentenes velferdsmidler. Vi må forvente at dette gjøres på best mulig måte. Men kontroll og evaluering er alltid bedre enn tillit alene. Å påtvinge SiO offentlighetslovens krav om dokumentdatabaser er sløsing med ressurser, og oppnår ikke den åpenheten som studentene trenger for å treffe beslutninger om sine velferdsgoder. Om en går ut ifra at SiO driver, eller ønsker å drive sine virksomheter på best mulig måte, finnes det ingen grunn til at noe som helst skal hemmeligholdes for studentene. Det som må til er en systemisk holdningsendring, og denne kan hovedstyret vedta uten merkostnad.