Internasjonalt samarbeid i høyere utdanning

Forskning og utdanning er lønnsomme investeringer. Økonomene mener at teknologiske framskritt er den viktigste drivkraften for økonomisk vekst. Samtidig viser beregninger at det aller meste av den kunnskapen som bidrar til vekst, spesielt for små land, er utviklet i andre land. Derfor er internasjonalt samarbeid i forsknings- og utdanningssektoren viktig. Det er viktig for å dra nytte av andres kunnskaper og lærdom, og det er viktig for at Norge på samme måte kan bidra til en rikere verden.

Regjeringen har derfor en offensiv politikk for å bidra til internasjonalt samarbeid på disse feltene. Blant de mest markante endringene innenfor utdanningssektoren er de tiltakene som er gjennomført innenfor rammen av Bolognaprosessen. Prosessen har sitt utgangspunkt i en deklarasjon som universitetsledere og utdanningsministrer fra 29 land undertegnet i Bologna i 1999. Etter at ministrene har møtt hverandre for oppfølging hvert annet år etter dette, senest i Bergen i 2005, har antallet medlemmer i prosessen økt til 45 europeiske stater. Utdanningspolitikken er fremdeles nasjonal, men det legges vekt på økende grad av internasjonalt samarbeid.

Norge følger ikke alle internasjonale trender eller råd i utdanningspolitikken som kommer fra internasjonale organisasjoner. I stadig flere land, og etter råd fra blant annet EU-kommisjonen, er det blitt vanlig å innføre studieavgifter for universitetsstudier. Den rød-grønne regjeringen avviser dette og vil prioritere at offentlige universitetsstudier fortsatt skal være gratis. I tillegg har regjeringen stoppet forvitringen av Lånekassen ved å prisjustere satsene for lån og stipend slik at utdanningsstøtten ikke reduseres over tid. For regjeringen er det av stor betydning at flest mulig skal sikres tilgang til høyere utdanning. Vi tror at det internasjonale samfunnet kan lære av våre erfaringer på dette området.

Norge har hatt en svært aktiv pådriverrolle i Bolognaprosessen og har vært aktiv i å implementere hovedinnholdet. Gjennom den omfattende Kvalitetsreformen av norsk høyere utdanning, som ble innført fra og med høsten 2003, er det blant annet lagt til rette for økt global mobilitet av både studenter og akademisk og administrativt ansatte samt økt samarbeid om kvalitetssikring i Europa. Det er innført sammenlignbare gradsbetegnelser og et felles system for studiepoeng.

Samtidig brukes det stadig flere ressurser på utdanning og forskning over hele verden. En godt utdannet befolkning har avgjørende betydning og er en nødvendig bærebjelke for generell vekst og velstand i alle samfunn. Men flere studieplasser og forskningsmuligheter betyr ikke automatisk bedre resultater. Derfor er det også viktig å fokusere på kvalitet slik at studenter får en utdanning som kan være til nytte for dem selv, arbeidslivet og samfunnet. Gjennom økt mobilitet på tvers av landegrenser sikres et godt system for utvikling av stadig bedre kvalitet på vår egen og andres utdanning og forskning.

Som nevnt har vi nå kommet forholdsvis langt i utviklingen av det europeiske utdanningsområdet. Men vi må ikke bidra til at et sterkt europeisk samarbeid blir et hinder for samarbeidet med resten av verden. Derfor har Norge vært initiativtaker til felles retningslinjer gjennom OECD og UNESCO som legger til rette for systemer som godkjenner utdanninger tatt i andre land enn ens eget. Norge har også engasjert seg sterkt i å få fram et forslag til strategi for hvordan Bologna-statene skal forholde seg til land og områder utenfor Europa. For Norge har det vært viktig å fastholde en differensiert strategi som ivaretar forskjellene i samarbeidet mellom for eksempel Europa og Australia og Europa og afrikanske stater. Dette strategiforslaget skal behandles av Bolognaministrene på vårt neste møte 17. mai i London.

I debatten om innhold i og konsekvensene av Bolognaprosessen, er det ofte enkeltsaker og fokusering av årstallet 2010 som sluttåret for det europeiske prosjektet som dominerer. Men Norge er en uløselig del av den internasjonale utviklingen på utdannings- og forskningsområdet, og det er de overordnete globale utfordringene som må stå øverst på dagsorden. Når det gjelder det videre europeiske og globale arbeidet, så er dette en kontinuerlig prosess uavhengig av årstall. Jeg ser fram til at vi sammen skal finne gode løsninger for at Norge skal bli en attraktiv samarbeidspartner i internasjonal sammenheng.