Kjør debatt

Ola Roth Johnsen, leder i Kulturutvalget på Chateau Neuf

«Debatt, debatt, DEBATT!!! ... retorisk eleganse og skarpsindig argumentasjon!»

Disse ordene ljomer i veggene på Betong når Onsdagsdebatten nå går inn i sitt fjerde år.

Hver onsdag kl. 1900 samles studenter til debatt om politiske, kulturelle og faglige spørsmål på Studentersamfundet Chateau Neuf. Fra landets frieste talerstol strømmer det alt fra utsøkt retorikk til oppgitte primalskrik. Her møtes hele spekteret av ideologisk og faglig sjattering til politisk dyst; de mørkeblå og de mørkerøde, samt flertallet som befinner seg mellom de politiske polene. Her møtes professor, politiker og student til fri diskusjon og akademisk krangel.

Studentersamfundet har lang tradisjon som debattarena og arnested for plagsomme samfunnsdebattanter. 60- og 70-tallets harde politiske kamper førte til at talerstolen endret farge fra blå til rød alt ettersom det var de konservative eller sosialistiske som styrte Studentersamfundet. Pipekonserter mot politiske motstandere var ikke uvanlig. Så ble det stille. Helt stille. Proppen gikk ut av engasjementet, og vakuumet som fulgte, varte i tjue år. 70-tallets brennende engasjement hadde bedøvd den etterfølgende generasjonen og apati var opprøret mot foreldregenerasjonen.

Først i 2001 ble det på nytt børstet støv av den gamle talerstolen i et forsøk på å skape en arena hvor publikum virkelig skulle få svar på sine spørsmål og luftet sine meninger.

Tiden var moden for en motvekt til fordummende tv-debatter uten annen publikumsdeltagelse enn sms-er rullende over skjermen. En engasjert studentmasse var i emning, og Onsdagsdebatten plukket opp denne stemningen. De siste årene har arenaer for oslostudentenes ordbryting, som SVFFs debatter, U-landsseminaret og Onsdagsdebattene, blitt bevis på det fornyede engasjement.

De politiske skillelinjene er kanskje ikke så tydelige som de engang var, men nettopp derfor er det viktig å ha levende debattarenaer i studentmiljøet. En student søker å gå i dybden ved å høre en sak fra flere sider og gjøre seg opp en kvalifisert mening på bakgrunn av dette. Kjappe forhåndsprogrammerte svar i beste sendetid besvarer ikke de store spørsmålene, de krever en annen form og arena som ikke nødvendigvis har som mål å kåre en vinner. En slik debatt har også større slingringsmonn til digresjoner og anekdoter, noe som gjør den både interessant og morsom. Noen studenter kommer til salen med en kampsak, andre går ut med en ny, kanskje forandrer noen mening, kanskje ikke. En student på Onsdagsdebatten forlater uansett salen lettere underholdt og med litt mer kunnskap.

Studentdebattenes styrke ligger i at det er studenter som setter premissene, finner tema, inviterer panel, graver seg ned i problemstillingene, leder debattene, og ikke minst deltar aktivt fra salen. Til tross for vrange pressesekretærer og umulige treffetider viser det seg at når man endelig kommer gjennom, griper både professor og politiker muligheten til å argumentere på en annen arena enn den kjappe overflatiske medievirkeligheten vi omgir oss med. Debatten gir oss mulighet til å utforske og utfordre, til å lære, ikke bare studere. I møtet mellom publikum og panel kolliderer ungdommelig frekkhet med akademisk saklighet. Resultatet er uforutsigbart, men utvilsomt fruktbart og underholdende.

Debattsesongen er i gang. Vel møtt!