Kvinnesak for menn

Jeg har en tilståelse å komme med. En hemmelighet som bare venner og familie veit om, men som det er på tide å stå fram med. Hittil har jeg holdt helt kjeft hvis temaet kommer opp i sosialt lag, jeg vil jo ikke at noen skal bli støtt. Nå er det slutt på å late som om jeg er noe jeg ikke er. Åkei, here goes: Jeg er feminist.

«Så edelt og uselvisk av deg», tenker du kanskje, ikke så rent lite sarkastisk. Men der må jeg nok skuffe, jeg er feminist av fullstendig egoistiske årsaker. Det er alt feminismen har gjort for meg personlig, og som mann, som gjør meg evig takknemlig til de formødrene – og enkelte klarsynte forfedre – som har kjempet for kvinnesak og likestilling. De aller fleste er enige i at å være kvinne i dag er bedre enn noen gang før. Det mange derimot ikke virker å innse er at det er mye bedre å være mann i dag også.

Den 11. juni er det hundre år siden kvinner fikk stemmerett. Samfunnet har siden gått gjennom store endringer, økonomisk, kulturelt og sosialt. At kvinners politiske påvirkningskraft har vært en viktig faktor for disse endringene, er åpenbart. Men om endringene i seg selv er bra er det langt fra enighet om. Kvinnene forteller gjerne om hvilket framskritt samfunnet har gått gjennom, mens stadig flere menn sutrer over at utviklingen fra stemmerett til dagens «feminiserte» samfunn har gått for langt.

Det er vanskelig å finne tall i Norge på hvor mange menn som kaller seg feminister, men i Storbritannia er det bare 16 prosent av mennene som definerer seg som det, ifølge en meningsmåling fra 2010. Lite tilsier at antallet skal være dramatisk mye høyere i Norge.

Feminismen blir nemlig framstilt som et tapsprosjekt for menn. Alt fra kvinners stemmerettsseier i 1913 til kvinnefrigjøringen på 70-tallet blir ansett som en kamp mot menn, på menns bekostning. «Mens norske kvinner ligner på kvinner i andre land, ligner norske menn også på kvinner i andre land. Norske menn er verdens mest feminine», skrev Hjernevask-skaperne Harald Eia, Ole-Martin Ihle og Nils Brenna i Dagbladet i februar.

I andre enden av «mannsforkjemper»-skalaen twitrer den ekstreme anti-feministbloggeren Eivind Berge: «Så er vi i gang med en ny runde utvidelse av sexlovene. Den som trodde mannshatet ikke kunne bli verre må tro om igjen». Man skal være forsiktig med å sammenligne Eia og Berge, men det er nok trygt å si at begge er uttrykk for en trend der stadig flere menn stiller seg skeptiske til en «feminisering av mannen».

Kort oppsummert sier mennene noe sånt som: «Jo, jo, det var vel nødvendig å gi kvinner rettigheter, men å være mann er ikke som det en gang var.» Nei, og godt er det, mener nå jeg. Hvorfor i all verden skulle jeg ønske å være låst til tidligere tiders mannsideal? Har jeg lyst til å være en fraværende gubbe som ikke klarer å snakke med mine egne barn, fordi jeg aldri lærte å uttrykke følelser? Vil jeg være en fyr som bare kan være interessert i sport, pupper, og biler? Burde jeg ønske meg tilbake til en tid der jeg blir opplært til å romantisere vold og undertrykking av halve befolkningen? Definitivt ikke.

Jeg liker barn, Gossip Girl og Beyonce. Jeg liker å lage mat. Jeg liker å snakke om følelser og folk, og å gå på IKEA. Men, jeg liker også actionfilmer, elektriske duppeditter og biler. Jeg liker å fikse ting. Jeg liker å spille dataspill og fotball. Jeg liker å gå inn på Clas Ohlson for å kjøpe printerblekk, og komme ut igjen med en ny drill, selv om jeg egentlig ikke trenger den.

Hva er så poenget med dette? Jo, at jeg er en sammensatt person som kan få utløp for alle sider av min personlighet. Det er befriende å leve i en tid der jeg ikke må tilpasse meg en kjønnsstereotyp for å være i det gode selskap. Slik kvinnekampen har gitt kvinner muligheten til å selv definere hvem de er, har den også befridd menn fra kjønnsstereotypenes lenker.

Takket være denne kampen kan jeg i dag være en kompleks person, og ikke bare en sjablong. Å være mann er ikke lenger én ting. Du kan definere det selv. Det skremmer nok mange. Det er lettere å få utdelt en mal som du skal tilpasse deg best mulig. Men det er her mye av feminismekritikken mister fotfestet. Å finne seg sjæl er nemlig vanskelig for alle, kvinner som menn. Det er ikke noe som er spesielt vanskelig med å være mann, det er en av de tingene som er vanskelig med å være voksen.

Hadde jeg hatt mulighet til å ha nære vennskap med jenter i tidligere tider? Neppe. Både fordi gutter og jenter var adskilt, men også fordi jeg trolig ikke hadde hatt så mye til felles med kvinner i for eksempel 1850, av den enkle grunn at deres intellektuelle evner ble forsømt og undertrykt. Norge fikk sin første kvinnelige student i 1882. Hadde jeg hatt mye å snakke om med en person som ikke hadde lest noen andre bøker enn Husmorboka og Bibelen? Jeg skal ærlig innrømme at jeg krever et visst intellektuelt nivå av mine venner for å være interessert. Kall meg gjerne elitist, det stemmer nok.

Men heldigvis lever jeg i en tid der kvinner har mulighetene til å oppfylle sitt potensial. Ifølge SSB hadde 31,5 prosent av kvinner høyere utdanning i 2011. Hvor ofte har jeg ikke diskutert med venninner og funnet ut at de har så mye bedre peiling? Jeg har ikke et større ego enn at jeg kan sette pris på å kjenne mennesker som kan lære meg ett og annet. Kort sagt ville livet mitt vært mye fattigere uten de vennskapene jeg har med jenter.

Når jeg en dag forhåpentligvis blir far kommer jeg til å ha muligheten til å bli kjent med mine barn. Som mann kan jeg være med å oppdra barna, og ikke minst ta permisjon for å være sammen med dem. Jeg slipper å jobbe hele dagen for å forsørge en familie jeg ikke har tid til å blir kjent med. Det er ingen selvfølge, og det hadde ikke vært mulig uten kvinner som deltar i arbeidslivet og feministenes kamp for å gi menn rettigheter i hjemmet. Ofte med krass motstand fra nettopp menn.

Så takk, kjære formødre. Med stemmerettskampen sparket dere i gang en tidsalder som har skapt bedre liv for kvinner, og i samme slengen gjort menns tilværelse så mye mer spennende og kompleks. Menn bør glede seg over å markere en dag som har skapt framskritt også for dem.