Leder i Studentparlamentet Ingrid Stranger-Thorsen

Debatten om valgte eller tilsatte ledere ved universitetet har pågått lenge, men i løpet av våren skal spørsmålet avgjøres i universitetsstyret. Diskusjonene dreier seg om hvorvidt man skal ansette eller velge ledere på institutt-, fakultets-, og rektoratnivå, samt hvorvidt man skal samle den administrative og faglige ledelsen hos en leder isteden for hos to.

Fra et studentperspektiv er det et viktig spørsmål som nå skal avgjøres. Ledelsesstrukturene har mye å si for studentenes innvirkning på egen studiehverdag, og dersom den faglige og administrative myndighet samles på en hånd, blir spørsmålet om valgte eller tilsatte ledere prekært. Ved rektorvalget for et år siden var det studentenes stemmer som avgjorde valget, og en kan jo derfor lure på hvorfor Studentparlamentet ønsker at lederne lenger ned tilsettes isteden for å velges?

Et argument for tilsatte ledere er at styringsmyndigheten kommer fra instansen som ansetter, isteden for at man har legitimitet fra en velgerskare. Selv om studentstemmene kan være utslagsgivende ved valg, ligger det liten daglig innflytelse i å være valgvekt. Til daglig ligger lojaliteten tilsynelatende hos det kollegiale miljø lederne skal tilbake til når deres valgperiode er omme. Hvilken valgt leder vil ta den upopulære avgjørelsen om å sende alle kollegaer på pedagogisk kompetansekurs slik at studentene får bedre forelesere? Når de ulike styringsinstansene har helt eller delvis motstridende agendaer blir alle vedtak pakket inn i ugjennomtrengelig byråkrati og beslutningsprosesser. Det er ikke uten grunn at det tar over to år å ansette en professor ved UiO! Universitetet trenger en styringsstruktur som kan implementere vedtak og Studentparlamentet tror man kommer lengst med å tilsette ledere for å gjøre denne jobben.

Et problem med å tilsette ledere er at dagens institutt- og fakultetsstyrer sannsynligvis forsvinner. Tilsatte dekaner og instituttbestyrere gir kanskje bedre styringsdyktighet, men dette går på bekostning av det kollegiale demokratiet. Studentrepresentasjon i alle besluttende organer må imidlertid opprettholdes pga loven, spørsmålet blir hvordan? Ved NTNU ble det forrige tirsdag vedtatt å innføre enhetlig ledelse med tilsatte ledere på institutt- og rektoratnivå som skal bistås av lederråd hvor studenter skal være representert. Denne løsningen er til forveksling lik rektors forslag om eventuelle \'policy-fortolkende\' organer ved UiO.

Studentparlaments politikk er ikke naiv, vi vet at verken fortolkende organer eller tilsatte ledere kan garantere oss at hensynet til undervisning og studievilkår blir fremtredende prioritert. Men en viktig grunn til å imøtekomme en ny styringsstruktur er tvilen om hvorvidt dagens styringsstruktur med valgte ledere gir oss noen innflytelse i det hele tatt. Kanskje er det studentdemokratiets eget ansvar å myndiggjøre studentrepresentantene, men det er en kjensgjerning at studenter i rollen av studentpolitikere blir både unge og uerfarne i møte med en profesjonell universitetsadministrasjon og de vitenskaplige ansattes tunge faglige kompetanse.

Mange studenter har en fantastisk stå-på vilje i møte med mer eller mindre velvillig universitetsansatte, men ofte tror jeg det er grunn til å frykte at studentrepresentanter tas som gissel for en universitetspolitikk som ville vært ført uavhengig av deres tilstedeværelse eller ikke. Kanskje får vi større gjennomslag for våre meninger når vi ikke er et legitimerende alibi i et system av uoversiktlig universitetsbyråkrati og skjulte agendaer? Dersom vi får en klar styringsstruktur å forholde oss til kan vi ansvarliggjøre lederne når studentenes interesser ikke er ivaretatt. Forhåpentligvis er det slik vi best sikrer studentenes rettsikkerhet i fremtiden.