Lise Christensen, likestillingsrådgiver ved Universitetet

24. januar falt dommen i EFTA-domstolen som forhindrer UiO og andre universiteter og høgskoler i å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner. Det var gøy så lenge det varte, kan vi kanskje si. Men nå er det slutt. Domstolen har talt. Norge må underordne seg det som flere mener er en uheldig og uintendert sideeffekt av EØS-avtalen.

Øremerking har provosert noen og vekket flere. Det har vært et konkret tiltak, kostet noen konkrete penger, og effekten har latt seg konkret måle. Alt dette har vært bra, i et område som er preget av mye festtaleri og gode intensjoner, men med forbausende evne til å glippe når de reelle prioriteringer skal foretas. Vi er mange som beklager det tilbakeskritt dommen representerer. Også de som arbeider for likestilling innenfor akademia i EU-systemet har grunn til å beklage dommen. Men behøver den å være en bremse for den utviklingen vi har satt oss som mål å få til? Kan ikke dommen være en spore til å gå videre, til å tenke dristig og langt, ikke bare smått og trangt?

Likestillingens svøpe er at den er ytre begrunnet. Det er myndighetene som vil at vi skal likestille, ikke vi selv. Bortsett fra at de fleste anerkjenner samfunnsmessige verdier om at alle skal gis like muligheter uansett kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering osv. Disse verdiene korresponderer også fint med akademias egne verdier om intersubjektivitet og en merkelig objektiv, og samtidig diffus og uangripelig forestilling om kvalitet. Likevel. Begrunnelsen for øremerking hentes ikke fra en indre logikk, at det for eksempel vil tjene kvaliteten på den forskningen og undervisningen som foregår ved universitetet at miljøene blir mer heterogent kjønnssammensatte. Og gjerne mer heterogent sammensatte på andre måter også.

Det er lang avstand mellom de ytrede intensjoner og de barske realiteter. Tallene taler sitt tydelige språk. Det er fortsatt et utrolig gap mellom de forskjellige nivåene; grovt sett ca 40/60 prosent blant studentene, ca 50/50 blant stipendiatene, ca 30/70 prosent blant førsteamanuensene og ca 20/80 prosent blant professorene. Bra kvalitetssikring /sortering for Universitetet?

JA! Det er et historisk etterslep! NEI! Det er ikke bare det! Dersom man kikker tallene nærmere etter i sømmene, og det bør man absolutt gjøre, vil man se at utviklingen på rekrutteringsnivå langt fra følges av en utvikling på høyere nivåer. Det vil si; Selv om fagmiljøet har ca 50/ 50 kvinner og menn å velge mellom når de skal ansette en ny forsker, er det likevel fortsatt en langt større sjanse for at den mannlige rekrutten blir foretrukket! Kvalitet? Objektivitet? Musikalitet? Hvorfor er det slik, mon tro? Selv er jeg sosiolog og et begrep ligger snublende nær: Homososial rekruttering. Man velger noen man tror på. Man velger noen som likner. Man velger noen man kan kommunisere med. Man velger noen som vil føre den samme tankegangen videre. Uten for mye skurr. Kvinner representerer skurr. På flere måter.

Jeg oppfatter det slik at vi nå står ved et veiskille. Dommen representerer et veiskille. Vi kan velge: La oss dupere. Bli litt tause og nedbrutte. Tusle videre på en stille vei. Snakke søtt om små likestillingsgreier, uten at det blir så mye av det. Eller ta et grep. Bestemme oss for at nå vil vi gjøre noe. Gjøre noe som monner. Vise at vi mener alvor. At Universitetet i Oslo skal være et universitet for både kvinner og menn. At forskningen er tjent med det. At undervisningen er tjent med det. At kvaliteten er tjent med det. At vi klarer å endre oss. At vi vil endre oss. Skal det skje nå? Kan det endelig skje nå?