Lundgren må melde ut ...?

I begynnelsen av desember kom jeg tilbake til Uppsala fra et lengre gjesteforskeropphold i London. I en pen haug på skrivebordet fant jeg et flertall innlegg fra Universitas og Vårt Land. Seks kvinneforskningskolleger fra Senter for kvinneforskning skriver fra angrepsposisjon i Universitas: Hanne Haavind, Harriet Bjerrum Nielsen, Beatrice Halsaa, Gro Hagemann, Turid Markussen og Wenche Mühleisen. Jeg kan lese at jeg nok egentlig står bak at noen personer har skrevet om Åse Røthings nye bok Nå! At de har ment at hun ligger så nær mine tankerammer at hun burde oppgitt det på en annen måte enn hun har gjort, er gjort til mitt ansvar. Jeg kan lese at jeg styrer mine doktorander med jernhånd, og at de er påfallende sterkt følelsesmessig bundet til meg. Dette må bety at jeg har utviklet et autoritært og lukket miljø i Uppsala, hvor nikkedukker nikker og andre dukker kastes ut i kulden. I stedet for å sende mine studenter ut i striden, burde jeg selv «melde ut».

Jeg kan også lese det stikk motsatte: Hvorfor har jeg ikke jerngrep hardt nok om mine studenter til å hindre dem fra å skrive i norske aviser? (I parentes bemerket er bare én av de fem som har stilt spørsmålstegn ved Røthings fremgangsmåte, min doktorand.) Hvorfor har jeg ikke autoritet nok til å styre dem unna slike dumheter som å «melde ut» i norsk offentlighet?

De tilsynelatende motsigende synspunktene synes imidlertid å ha samme utgangspunkt: Eva Lundgren står bak alle innlegg som er kritiske til Åse Røthing.

Fra sitt utgangspunkt – eller snarere kateter – doserer så kvinneforskningsautoritetene sannheten for leseren: Røthing er en dyktig og fantastisk generøs forsker og det finnes ingenting å kritisere henne for. Lundgren – riktignok med en viss betydning i skandinavisk kvinneforskning – er sterkt overvurdert av seg selv og sine advokater, og har gjort seg fortjent til kvinneforskernes demoniserende karakteristikker.

Å forholde meg til de selvmotsigende anklagene og dets utgangspunkt er enkelt: Fra London har jeg vært herlig uvitende om det meste som har foregått av avisskriverier. Dersom jeg hadde ønsket meg en avisdebatt i saken, skulle jeg ha klart å få den i stand selv. Jeg trenger ingen mellom«menn», og er da ganske medievant. Om offentlig debatt hade vært mitt ønske, hadde jeg neppe valgt Røthings baser, Universitas og Vårt Land, som fora. Jeg aksepterer imidlertid at andre agerer på andre måter, og jeg har ingen intensjoner verken i nåtid eller fremtid om å styre og målbinde og tvinge folk. Å systematisk oppmuntre til selvstendighet, endog ulydighet i faglig tanke og politisk handling innebærer at også ens studenter går på kryss og tvers, og imot. Det har flere enn mine studenter gjort denne gang.

Med de risker jeg var gjort oppmerksom på at det innebar, valgte jeg å legge saken frem for det fakultet Røthing tilhører i Oslo, og jeg valgte en noenlunde informell og minst mulig fastlåst fremgangsmåte av hensyn til alle parter. Mitt anliggende har ikke vært å ta patent på visse begreper, heller ikke at Røthing skulle referere til meg i alle mulige og detaljerte sammenhenger, slik kvinneforskerne fremstiller det. Anliggendet har handlet om at jeg har skrevet en teoretisk bok i forlengelsen av

Det får da väre grenser for kjønn. Dette har naturligvis tatt mye tid og har krevd all den intellektuelle energi jeg har klart å mobilisere midt i en travel universiteshverdag. Jeg mener at det er rimelig å bli kreditert teoretiske tankerammer og hovedtanker og hva de består i, av en forfatter som åpenbart tar dem i bruk. Når det gjelder en publisert bok eller artikler, skulle dette være enkelt nok. Når det gjelder et upublisert manus, kunne man forvente at en trengende forfatter er tålmodig nok til å avvente publikasjonen for så å referere på den innarbeidede måten jeg antar at også norske studenter fortsatt lærer seg.

Dersom det finnes en særegen teologisk henvisningsmåte, eller – som jeg forstår kvinneforskerne – et egen referansesett for kvinneforskere fordi «det ikke er så lett» dette med kilde- og litteraturbruk og lån og eiendom, har det gått meg hus forbi. Og det er jeg ikke ydmyk nok til å beklage.