Menighetsfakultetet og uavhengig forskning

I forrige nummer av Universitas (28/2001) behandler avisens magasindel den aktuelle debatten om uavhengig forskning ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF). Bakgrunnen for saken er styrets vedtak om å omplassere professor Jan-Olav Henriksen og begrense hans rettigheter som lærer og veileder. I avisens reportasje heter det at «MFs styre og lærerråd har hatt travle dager med å forklare, utdype og forsvare beslutningen». Dette kan leses som om fakultetets lærere er enige i alle deler av styrets vedtak. Dette er ikke riktig.

Lærere ved fakultetet er i dag forpliktet til å gi en forskningsbasert undervisning. Vi er derfor enige med Matthias Kaiser som i avisens reportasje sier: «Problemet er ikke at MF har en sterk tilknytning til Den norske kirke, mange andre forskningsinstitusjoner har også sterke verdimessige tilknytninger. Problemet er hvordan uenighet har blitt håndtert i denne saken.»

MFs lærerråd har nettopp sluttet seg til en utredning hvor en skjelner mellom forpliktelse og lojalitet overfor fakultetets teologiske egenart. Forpliktelsen er knyttet til at fakultetet «baserer sin virksomhet på Den hellige skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse». Dette svarer til det Kaiser omtaler som «verdimessige tilknytninger». Lojaliteten bestemmes som en konstruktiv og kritisk lojalitet. Det betyr at lærernes virksomhet skjer både i en faglig ramme hvor fakultetets selvforståelse inngår og i kontinuerlig etterprøving av standpunkter.

Vi oppfatter derfor ikke selve flyttingen av professor Henriksen fra systematisk teologi til religionsfilosofi som problematisk så lenge flyttingen er faglig begrunnet og i overensstemmelse med det Henriksen selv lenge har ønsket. Problemet oppstår først når forflytningen er begrunnet med Henriksens standpunkter samtidig med at han avskjæres fra å undervise og veilede i etikk. En slik begrunnelse har lærerrådet enstemmig avvist. Vi mener den er uforenlig med fakultetets grunnregler. Den bryter også med elementære forskningsetiske retningslinjer.

Vi kan derfor heller ikke se det som noe problem om en lærer kommer til en annen faglig konklusjon enn institusjonen. Lærerrådet har sagt at Henriksens teologiske argumentasjon ikke er overbevisende, og at hans konklusjon ikke er i samsvar med MFs syn i denne saken. Dette er ikke det samme som å si at hans resonnement er faglig uholdbart. Derimot har lærerrådet sagt at «hans redegjørelse stiller oss alle overfor utfordringer og spørsmål som det kan være nødvendig å arbeide videre med. Etisk ansvarlighet i sjelesorgen, og konsekvens og sammenheng mellom det som sies her og det man sier prinsippetisk, er en utfordring som Henriksen har bidratt til å tydeliggjøre, likeledes nødvendigheten av å arbeide videre med den innsikt ulike former for erfaring bringer oss.»

Velbegrunnet faglig uenighet er noe annet enn forskerens individuelle problem. Den er tvert imot stimulerende for forskningen. Eventuelle institusjonsproblemer må løses i lys av spenningen mellom forpliktelse og lojalitet p.d.e.s. og hensynet til uavhengig forskning p.d.a.s. Henriksen er derfor fortsatt ønsket som faglig kollega ved fakultetet. Det har Henriksen selv bidratt til ved sin positive uttalelse om forpliktelse og lojalitet overfor fakultetet.

Etter vår mening har lærerrådet tolket styrets vedtak slik det må tolkes for å være i overensstemmelse med fakultetets grunnregler og forskningsetiske prinsipper. For å bringe saken til en avslutning, mener vi styret må gi sin tilslutning til lærerrådets forståelse. Hvis ikke er fakultetet som forskningsinstitusjon påført et alvorlig problem.