Musikkhøgskolen forliser

Ledelsen ved Norges musikkhøgskole (NMH) må redusere antallet godt lønnede professorer og studenter, mener kronikkforfatteren.

Publisert Sist oppdatert

I forrige ukes Universitas var Norges musikkhøgskole (NMH) på forsiden, nok en gang. Dette skyldes ikke gode studietilbud, fantastisk ledelse eller fornøyde studenter. Tvert imot. I år har NMH prydet mange forsider med saker som kritikk til rektor og ledelse og dårlig studierelevans for arbeidsmarkedet. Denne gangen skyldes det at økonomien har seilet sin egen sjø. Løsningen på de mange problemene bør være allment kjent: Kast dødvekten av rektor og ledelse over bord før NMH forliser.

Rektor Eirik Birkeland, prydet en helside i Universitas med nyheten om at musikkhøgskolen regner med et underskudd på litt under fire millioner kroner i 2009. Nyheten kommer som lyn på skyfri himmel. NMH har de beste økonomiske vilkårene blant alle landets utdanningsinstitusjoner innenfor musikkfeltet. Den spesialiserte, vitenskaplige høgskolen får direkte bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet for å drive den virksomheten de gjør. De 170 ubestrudlede millionene skal komme de 541 studenter til gode i form av en god utdannelse fra landets eneste selvstendige og nasjonale høgskole for musikk. Hvordan ledelsen klarer å velte det store lasset av penger uten en liten tue på veien er for meg et tegn i seg selv på at noen bør vurdere sin stilling.

Årsakene til de økonomiske vanskelighetene er mange, men Norges musikkhøgskole er en av flere skoler som lider av professorsyken. Sykdommen oppstår ved at en skole vil tilknytte seg et stort navn og tilbyr personen automatisk en professorstilling, uten at personen i realiteten har professorkompetanse. Det trenger ikke engang å bli utlyst en stilling før det plutselig blomstrer opp en ny professor. Et eksempel er fra april 2007 hvor det mirakuløst dukket opp flere nye professorer i gangene på NMH, henholdsvis Leif Ove Andsnes og Ole Edvard Antonsen, i tillegg til at Tor Espen Aspaas fikk opprykk. Ingen av de overnevnte har doktorgrad eller skrevet en eneste vitenskaplig artikkel. Professor Ole Edvard Antonsen er kanskje den med lavest akademiske kvalifikasjoner med det som i dag tilsvarer et kandidatstudium. Professortittelen, av latin «profiteri», er den høyeste tittelen en person som forsker og underviser kan oppnå, og bør ikke deles ut som sukkertøy eller godteri, som NMH tydeligvis har gjort litt for lenge.

Symptomene på sykdommen er tydelige. Etter et enkelt søk på NMHs egne hjemmesider med søkeordet med instrument klaver poppet det opp ikke mindre enn ni professorer. Dette er alt for mye, og halvparten ville nesten garantert fått lavere stillinger andre steder. Ved å legge hovedtyngden av arbeidsstyrken på professornivå fremfor ulike lektorstillinger, timelærere og førsteamanuensis legger man også en ekstra murstein på den økonomiske børen, som nå er for tung å bære. Dette er nok et eksempel på at ledelse har bygget opp en usunn praksis økonomien ikke tillater.

I tillegg har antallet stipendiater faktisk økt så kraftig de siste to årene at NMH har måtte bygge om øverom til kontorer. Å ansette flere enn man har kontor til er galskap, og sier litt om hvor mange stillinger de faktisk har utlyst. Ifølge BI-professor Petter Gottschalk er en stipendiatstilling i prinsippet en lønnet studieplass. NMH, som andre institusjoner, får vanligvis svært lite igjen for en stipendiat som kun underviser 25 prosent gjennom sine fire år. Doktoravhandlingen bidrar heller ikke like mye til forskningen som større samarbeidsprosjekter over en lengre periode. At Musikkhøgskolen har satset så kraftig på godt lønnende studenter og ansatte er den største årsaken til at høgskolen står i kvikksand til langt oppover halsen. Med en reduksjon av godt lønnede studenter og ansatte vil NMH både klare å berge økonomien opp fra havets dyp, samtidig som de kan gjenvinne sine kjerneverdier: Topp undervisnings- og studietilbud kombinert med forskning på høyt nivå.

Det virker som om NMH er suicidal når den ene giftsprøyten kommer etter den andre, denne gang i form av skakkjørt økonomi. Resultatet av verkebyllen kommer bare til å bli større i årene fremover hvis noen ikke stilles til ansvar. Spørsmålet er ikke lenger om NMHs ledelse har noen flere skjelletter i skapet, men hvor mange og hvor store. Jeg håper noen tar ansvar før flaggskipet Norges musikkhøgskole får enda større slagside.

Powered by Labrador CMS