Nå er det nok!

Hva får egentlig studentene i Oslo til å sette i gang en stordemonstrasjon på to ukers varsel? Jo, en smule galskap og følelsen av at fremtiden står på spill.

Torsdag 25. oktober samlet 2000 studenter seg til demonstrasjon utenfor Stortinget. Det er ikke ofte at så mange studenter mobiliseres på så kort tid, men denne gangen skjedde det, og det skjedde fordi studentene har fått nok. Situasjonen for kunnskapssektoren har lenge vært preget av endring og bevegelser som for oss virker retningsløse og uten klare mål. Innholdet i begrepet høyere utdanning blir sakte, men sikkert, omdefinert og det skjer uten at vi som studenter klarer å gripe tak i det. Vi ser at debatten er i gang på mange områder, og at det finnes en form for prosess med mange involverte, men vi aner ikke hvem som styrer og hvordan. Men vi ser at det påvirker oss, og at det er vi som tar konsekvensene.

Følelsen av å være brikker i et spill, hvor du til en hver tid er med uten helt å skjønne verken regler eller taktikk, er lite tilfredsstillende. Samtidig er det vanskelig å rettferdiggjøre det å klage som student i Norge. Gjør du det får du raskt høre at du er verdens heldigste student, og det er tydeligvis grunn god nok til at man burde følge strømmen blindt uten å ta til motmæle når man mener egen studiehverdag og egne muligheter forringes. Men å være verdens heldigste studenter utfordrer, og det skaper forventinger om at vi skal bli sett, hørt og satt krav til. Vi utdanner oss tross alt ikke bare for gøy. Vi gjør det fordi det forventes av oss og for at vi best mulig skal stå rustet til å drifte Norge i fremtiden.

Vi vil at studentene skal være klar over sin rolle som kunnskapsbærere. Som fremtidige formidlere og agendasettere. Vi vil også at institusjonene og regjeringen skal være klar over hvor innsatsen må legges. En kortsiktig tankegang i dag kan gjøre stor skade i morgen, og om det skal satses på fremtiden så må det satses nå. For vi vet at blant annet mangel på arbeidskraft er en av Norges største utfordringer fremover. Dette er en utfordring vi jobber mye med å løse. Likevel er det et spørsmål som bør stilles: Gjøres dette i samband med kunnskapssektoren? I tråd med de mål og visjoner som vi håper at vår sektor har og prøver å realisere?

Vi tror at alle er ganske enige om at kunnskap er viktig. Kunnskap er fremtiden. Men hva er kunnskap? For oss er det ganske selvsagt at kunnskap er forskning. Kunnskap er høyere utdanning. Disse er uatskillelige, og fullstendig avhengige av hverandre. Hva er utdanning uten faglig fornying? Hva er forskning uten rekruttering og nytenkning?

Kjære regjering: Hva er 350 nye stipendiatstillinger uten kvalifiserte og ikke minst motiverte søkere? Høyere utdanning og forskning er et område som gjennom tidene har hatt en sterk rolle i Norge. Universitetene har vært premissleverandører og forsikrere av et moderne og velfungerende velferdssamfunn. Vi har satset mye på kunnskap de siste tiårene. Vi kan ikke slutte nå. Nytenkning, forskning og ny kunnskap skal drive Norge fremover. La oss starte nå. Vi ønsker oss en åpen, omfattende og levende debatt rundt kunnskap, utdanning og forskning, for først da kan vi si at vi skaper fremtiden – sammen.

Kravene vi stiller er ikke urimelige, de er selvfølgelige. Vi ønsker økt satsning på høyere utdanning over statsbudsjettet, lovfesting av studentrettigheter og muligheten til å være heltidsstudenter. De to siste kan kanskje ved første øyekast virke som unødvendige krav, i all sin selvfølgelighet. Eller de burde være. Vår egen studentminister sier til oss at vi allerede har sterke rettigheter. Ja visst: Vi har rett til å klage. Men hva gjør vel det når vi er 15 studenter per lesesalsplass, må vente et halvt år på å ta eksamen om vi er syke på eksamensdagen eller får vurdert et helt års studier ved en sekstimers eksamen med bare én sensor. Og hva hjelper vel at heltidsstudenten er et ønsket prinsipp, men som aldri blir reelt når man må jobbe deltid for å betale husleie på over 4000 kroner i måneden?

Slik som situasjonen er nå har vi for lengst sluttet å spille på lag. Vi spiller, men ikke med hverandre, og ofte ikke en gang samme spill. Vi vet hva fremtiden vil trenge, men løsningene er det ingen som har klart å definere. Vi er klare. Vi vil gjøre vårt. Men vi har ikke tenkt å gjøre det som hodeløse og ukritiske nikkedukker, og det burde sannelig de som definerer fremtiden vår prise seg lykkelige for.