Når helheten mangler

André Larsen Avelin. Student og tidligere kulturredaktør i Universitas.

I forrige Universitas ble det fremsatt et talende forsøk på å møte reformkritikk med tendensiøs personkarakteristikk: Ifølge kronikken «Fremtidens universitet» har en viss André Larsen Avelin i Universitas markert seg som «talsmann for en universitetskonservatisme som avskyr forandring», en «som hater kvalitetsreformen» og som ikke «har lest noe som helst».

Denne enkle karikaturen er signert av Kristian Meisingset og Maria Veie Sandvik, to studentpolitikere som først og fremst bør møtes med forståelse. Det siste året har nemlig Meisingset / Sandvik vært del av et flertall i Studentparlamentet (SP) som har måttet tåle massiv kritikk. Både medstudenter, politiske organisasjoner og vitenskaplige ansatte har høylydt beklaget SPs nokså ukritiske holdning til de pågående reformene av forskning og høyere utdanning. En del av kritikken er også fremsatt i kommentarer jeg har skrevet i Universitas, og omsider er altså en slags reaksjon kommet fra to av dem som så absolutt burde føle seg truffet.

Avsky, uvitenhet, hat. Meisingset / Sandvik sparer ikke på de virkelig store sjablongene for å vise at kritikken verken er forstått eller mottatt. Skal jeg bli lei meg da? Nei, det Meisingset / Sandvik derimot lykkes med, er igjen å overbevise om at de står for naiv styringsiver. Ta for eksempel den første påstanden i deres hyllest til kvalitetsreformen: «Den har gitt undervisere et spark bak». Et stort antall vitenskaplige ansatte vil nok heller kalle det et hardt slag mot hodet, om vi skal holde oss til metaforene. Som Meisingset / Sandvik sikkert har fått med seg, er det rektorvalg ved UiO om tre uker. Et flertall av de fem kandidatene har langt frem forslag om enten reversering eller justering av forhold som truer med å svekke kvaliteten på den samlede forskningsinnsatsen. De gjør helt rett i å stille seg åpne for forbedringer.

Alt ordner seg nemlig ikke så snart «de gode intensjonene i reformen» er implementert, slik Meisingset / Sandvik åpenbart tror. Snarere har kvalitetsreformen allerede vist seg å bære en rekke strukturelle svakheter. En ting er at den har vist seg å medføre et mer tidkrevende byråkrati enn tilsiktet. Mer problematisk er motsetningsforholdet den kiler inn mellom utdanning og forskning. Dessuten, og dette er kanskje det viktigste; reformenes sterke markedsorientering kan på sikt vise seg å svekke Universitetets rolle som formidler i en større kulturell og politisk offentlighet. Forhåpentligvis vil UiO etter rektorvalget om tre uker også få en ledelse som ser verdien av mer differensierte studieløp. Et universitet bør være et sted hvor det fortsatt er plass til å arbeide med studieprosjekter som ikke er direkte relevante for en karriere i stat eller næringsliv. Dette utelukker ikke at Universitetet samtidig har en forpliktelse til å sikre karrieremuligheter for de som motiverer studievalg ut fra et slikt kriterium.

Det er for meg umulig å dele Meisingsets / Sandviks mangel på helhetlig tenkning rundt akademisk virksomhet. Enda vanskeligere er det likevel å dele deres syn på politiske prosesser. For Meisingset / Sandvik er kvalitetsreformen tilsynelatende en fiks ferdig og entydig firkant som bare kan tres nedover ethvert fagmiljø. Heldigvis har det siste årets omfattende universitetsdebatt klart å synliggjøre et visst handlingsrom; nå diskuteres det i første rekke hvordan dette best kan brukes.

Jeg er fullt klar over at det finnes studentpolitikere som bidrar kritisk og konstruktivt i universitetsdebatten. Et godt eksempel er innlegget «Velg en ny kurs» fra Venstrealliansens Benjamin Endré Jonsrud i forrige Universitas. Jonsruds mer helhetlige syn på Universitetet er et viktig innlegg i det pågående ordskiftet rundt UiOs fremtid. I mellomtiden har enkelte andre studentpolitikere valgt å låse seg inne i toppetasjen på Villa Eika, for så bare en sjelden gang spytte ut anklager om andres mangel på endringsvilje. La meg igjen forsikre om at jeg finner det nokså ambisjonsløst.