Nei til Barteveldet!

I disse dager ønskes nye studenter velkommen til kunnskapens høyborg, Universitetet. Rød Fronts råd til de kvinnelige ex.phil-studentene er å ta på seg en løsbart. Har du en professor i magen eller et ønske om akademisk karriere, lønner det seg å være en av gutta.

Privilegier på grunn av kjønn er urettferdig. Gryntende gubber som snakker om kvotert inkompetanse og bestikkelser skyter seg sjøl i foten. Menn har i all tid blitt kvotert til sine stillinger i akademia, i næringslivet og i det offentlige. I næringslivet er en prosent av topplederne kvinner. Store deler av de resterende 99 prosentene er kvotert inn. Fordi de er menn. Det betyr ikke at alle er talentløse og inkompetente, men sannsynligvis finnes det kvinner som er bedre kvalifisert. Påstander om at kvoterte kvinner vil føle seg underlegne sjølv og av kolleger bør snus på hodet; det må være kjipt for gutta på topp å vite at en viktig grunn til at de er sikra sin stilling er på grunn av anlegg for hår i ansiktet.

Det samme gjelder ved Universitetet. Det fantes helt sikkert kvalifiserte kvinner til professorstillingene ved Institutt for statsvitenskap før de for kort tid siden fikk sin første professor uten anlegg for bart. Det finnes kvalifiserte kvinner ved Økonomisk institutt, selv om mannfolka ruver på toppen aleine. Universitetet har vedtatt øremerking av noen stillinger, og det er bra.

Men det holder ikke. I dag er kvinneandelen blant stipendiater cirka 50 prosent, mens andelen blant professorer er 16 prosent. Nytilsettingen av kvinner i professorstillinger i 1996-1999 var på 16 prosent. Dersom vi skal ta tida til hjelp må vi vente til slutten av dette århundret.

Radikal kjønnskvotering av kvinner er en effektiv måte for å få inn flere kvinner på topp, slik at de både kan fungere som forbilder og påvirke beslutningene i nyansettelser. På den måten vil kvinneandelen øke noe. Motstanderne av kvotering har pekt på at det ikke er kartlagt hvor mange kvinner som faktisk søker på høyere stillinger. Det tallet burde undersøkes.

Sannsynligheten for at det er lavere enn 50 prosent er stor. En grunn til dette er nok frykten for å bli Den Kvinnelige Professoren, men det betyr også at vi må finne andre og nye tiltak i tillegg til kjønnskvotering. En diskusjon om hvilke krav som stilles til «riktig kunnskap» og «riktig forskning» er nødvendig.

Rød Front vil til våren arrangere seminarer om feministisk kritikk av ulike fag ved Universitetet. En annen interessant diskusjon er å se på pensum, undervisningen og forskningen i et internasjonalt perspektiv. Fagdiskusjonene bør være mangfoldige og åpne. Kunnskap går tapt når menn rekrutterer likesinnede, hvite menn, og 50 prosent av oss holdes utenfor.

Kjønnsvotering er ikke en enkeltstående sak. Kampen for økt kvinneandel ved universitetene går hånd i hånd med kampen for lik lønn, for retten til å gå trygt på gata og for lik mulighet til makt og innflytelse. Feminismen har de siste åra blomstra opp igjen i form av bøker som

Fittstim og Råtekst, men vi kommer ingen vei uten handling.

Og vi veit at det nytter. Jenter ville verken hatt stemmerett eller mulighet til å studere dersom noen ikke hadde kjempa før oss. Den ujevne fordelinga ved Universitetet er et eksempel på at det kreves fortsatt diskusjon, engasjement og handling. Som kjent kommer snille piker til himmelen. Vi andre kan komme så langt vi vil dersom vi tar opp kampen og gir beskjed om at vi ikke har planer om tålmodighet eller tilbakeholdenhet.

Antifeminister og høyresida er stadig ute med utspill mot kjønnskvotering eller andre tiltak for å bryte ned gubbeveldet. Vi bør verken la oss forbause eller knekke av dette. Høyresida har siden tidenes morgen argumentert for at likestillingskampen er kommet langt nok. Rousseau mente nok var nok på slutten av 1700-tallet. Høyre stemte mot stemmerett for kvinner i 1913. Abortloven skapte ramaskrik og hysteri fra kristne og moderate miljøer. I dag blir det påstått at vi må være tålmodige og at feminisme har gått ut på dato. De tar feil – igjen.

Det blir ikke kvinnefrigjøring av noen øremerkede stillinger, men det er et skritt i riktig retning. De siste tiåra har maktas menn fått mulighet til å tusle sakte framover, med stadige små skritt tilbake. Det er på tide å gi beskjed at det er slutt på tuslingen og klart for løping i riktig retning; mot like muligheter, rettigheter og verdighet for begge kjønn.