Nobelprisens potensiale

Igjen undergraves Nobels intensjoner i det nok en vestlig mannlig topp-politiker får fredsprisen. Alfred Nobel hadde i sin tid klare intensjoner for fredsprisen; han ønsket å hedre «those who brought the biggest benefits to humanity».

Nasjonalitet og kjønn skulle ikke diskriminere på noen måte og pengene skulle motivere nylig utført fredsarbeid framover. Siden den gang kan intensjonene sies å ha druknet i politisk symbolskapning, millionbeløp og nobel-komiteens politiske arbeid. Komiteen bør ta et oppgjør med sin egen funksjon og stille spørsmål ved hvordan fredsprisen bør bruke sin makt og potensiale til fulle og hvilken rolle denne fredsprisen er best tjent med.

Nobel ville ha fokus Sosionomtjenesten ønsker at utenlandske studenter skal få oppleve hvordan det ser ut i et norsk hjem. Det er snakk om en kveld der det serveres norsk mat. på nåtiden. Prisen skulle hedre arbeid utført i løpet av det siste året. Dagens verdensbildet preges av utallige konflikter, men til tross for dette, eller nettopp derfor, er det mange som arbeider for fred og forsoning. Prisen bør hedre de som promoterer fred i vår tid. Det er paradoksalt at komiteen kårer en vinner hovedsakelig basert på fredsarbeid utført for over 20 år siden.

Nobel ønsket at prisen skulle gå på tvers av kjønn og nasjonalitet. Carter føyer seg inn i den lange rekken av prisvinnere som består av vestlige velstående menn som er eller har vært profilerte statsledere. Komiteen har en utfordring i å tenke mer ukonvensjonelt, og bør hedre de mange kvinner og menn rundt om i verden som arbeider for fred utenfor verdenspressens øyne.

Pengenes funksjon var å sørge for at vinneren kunne konsentrere seg om fredsarbeidet. Komiteen må ikke overse det fredsarbeidet som foregår på grasrot nivå, men heller se hvor mange muligheter 10 millioner SEK kan gi, og hvor pengene virkelig kan utgjøre en forskjell. Det er mange som fortjener Nobels fredspris, men ikke alle trenger den.

Verden og fredsarbeidets uttrykk har forandret seg siden Nobels tid. Formen kan likevel endres uten at substansen nødvendigvis forsvinner. Fred som mål og ikkevold som middel vil aldri gå ut på dato. Å kunne bevare noen av sine grunnleggende intensjonene burde derfor være et ønske for verdens mest anerkjente fredspris. Nobelkomiteen bør hedre de som arbeider aktivt for fred og ikke bare er mot krig. Fred krever mer enn fravær av krig.

Nobelkomiteen består av representanter valgt fra det norske Storting. Komiteens rolle skal være å bearbeide nominasjonene og finne en verdig vinner. Dette mandatet gir ikke rom for å opptre som indirekte politisk aktør slik Gunnar Berge gjorde med årets halv-politiske sleivspark.

Prisvinneren bør ha klare politiske standpunkt, men fokuset må være på dennes egne synspunkter. Vinneren skal ikke være verken et talerør eller symbol på meninger komiteen eller den offisielle norske stat ikke selv tør ytre. Den type feighet senker både komiteens anseelse og prisens status.

Komiteen har i år brukt Carter som sitt moralsk- politiske alibi.

Fredsprisen kan synes å være den eneste av Nobel- prisene som gis på grunnlag av teorier og ikke oppnådde faktiske mål. Det blir som å motta Nobel- prisen i litteratur for en bok du gjerne skulle ha skrevet.

Komiteen må hedre de som gjør en innsats for verdensfreden. I dette arbeidet bør Nobelkomiteen benytte den makt og innflytelse prisen har sammen med dens opprinnelige intensjoner. Nobel-komiteen legger sine egne rammer. Det hadde vært tjenelig for prisen om disse rammene omfavnet fredsarbeid på grasrotnivå, slik at pengene og søkelyset kunne gagne noen som ikke bare fortjener det, men også trenger det.