Prateklubb for blødende gallere?

På Roms Kapitol er der et stykke marmor, som synes oss i sin enkle patos å være et av de skjønneste. Det er «Den døende galler». Han ligger såret til døden på slagmarken. Dette spenstige legeme, herdet i arbeid og kamp. Det senkede hode, den bøyde sterke nakke, den grove kraftige arbeidshånd, som nettopp svingte sverdet, nå støttet mot marken i en siste anstrengelse for å holde det synkende legeme oppe. Drevet til kamp for fremmede guder, fjernt fra eget land, møtte han sin skjebne. Nå ligger han der og forblør, i taushet. Kamptummelen forsvinner fra hans øre, det slørede blikk ser kanskje i et siste klarsyn barndomshjemmet, enkelt og lykkelig, omkranset av Galliens skog. Dette bilde, servert oss av en av universitetets kjemper, står for oss som symbolet på det blødende Studentparlament.

Om drøye to uker er det hundre år siden den første kongelige resolusjon om «Studentutvalg» på Universitetet. Dette var et ønske studentene hadde ytret i mange år. Men av dagens nær 30.000 studenter brukte bare 11,4 prosent stemmeretten sin i fjorårets valg til Studentparlamentet (SP), deprimerende nok en formidabel økning fra valgoppslutningen året før. De nitriste tallene blir lagt merke til av politikere og vitenskapelige ansatte, som med god grunn slakter studentpolitikernes lave legitimitet. Valgforsker Frank Aarebrot påpekte for noen år siden at det er vanlig å stille spørsmålstegn ved valg når deltagelsen synker under 50 prosent.

Universitetssjelen er syk til døden, motet er brutt, idealene bleknet, livsviljen menskutt. Hvor skal helseboten søkes? Hos heltidsstudentpolitikerne? De har ofret et år av sitt studie på din hverdag, men druknes i arbeidsoppgaver av et bisart detaljstyrende politisk sirkus, der deltagerne kappspringer om å vedta gode formål uten snev av prioritering eller en tanke om hvordan noe faktisk skal gjennomføres. Hos parlamentet selv? Denne barokke forsamlingen er hensunket i sine ideologiske skyttergraver hvor de spisser egne retoriske ferdigheter i et bikkjeslagsmål om ordlyden i de utallige og eviglange dokumentene som vedtas om og om igjen, og knapt leses av en sjel utenfor SP. Hvis de er så heldige at minst halvparten møter opp og man er vedtaksdyktig, da.

Men hva er selve hovedondet, selve sotten? Er det at SP fremstår som en prateklubb for politikerbroilere in spe, valgt inn av den ørlille minoriteten som fikk dårlig samvittighet av å motta gratis vafler uten å yte noe tilbake, og følgelig er blottet for bakkekontakt i utvelgelsen av relevante saker? Aftenpostens Knut Olav Amås påpekte nylig at unge nordmenn er den mest politisk bevisste gruppen i hele Europa. Det er ærlig talt tull når studentpamper forteller at det ikke finnes saker som engasjerer bredt i et av landets høyest utdannede elektorat.

Skyldes mangelen på engasjement pervers diskrepans mellom valgkampløfter og handling, som at den salongrevolusjonære kadre går hardt ut mot politikerne i flammende brosjyrer, for så å sitte spake og letargiske resten av året gjennom? At brorparten av studentpolitikere skyr håndfast arbeid som pesten, så man seks måneder etter å ha enes om en informasjonskomité ikke har kommet lengre enn å vedta mandatet? Er det at en liten tverrpolitisk klikk av innflytelsesrike studentpolitikere med begge beina solid plantet i partipolitisk arbeid trenerer alle tiltak for økt engasjement? Eller er det at de ikke skjønner at man som representant for 30.000 studenter har makt, bare man evner å mobilisere den?

Svaret er at ingen vet hva miseren skyldes. Det er derfor trist at parlamentet ikke har fulgt opp vårt forslag om å bruke sin akademiske kompetanse og se vitenskapelig på hvorfor bare en av ti gidder å stemme. Og av den store stabelen dokumenter som oppsluker SPs oppmerksomhet, finnes det ikke et eneste med fokus på hva man vil gjøre for å få opp studentengasjementet for egen hverdag. Morbus foreslo å klekke en plan med konkrete tiltak for å bruke «prøve og feile»-metoden. Vi strakk oss til og med så langt (til Morbus å være) at vi spurte de andre pent. Ingen interesse.

Men om man ikke har tid til å gjøre et anstendig forsøk på å dra valgdeltagelsen opp fra det bekmørke dyp, har man i det minste satt av 90.000 kroner til å feire studentdemokratiets hundreårsjubileum. Det skal visstnok skrives en bok. Noen vil sikkert ha glede av den.