Punk med unoter

Internasjonaliseringsmeldingen inneholder en rekke gode beskrivelser. Den helhetlige omhandlingen av utdanningsinstitusjonenes arbeid med internasjonalisering er et velkomment initiativ. Dessverre skorter det på vidsyn når det kommer til omtalen av utenlandsstudenter.

Med stadig færre norske studenter i utlandet, mister Norge verdifull kompetanse, noe som gjør det vanskeligere å lykkes med øvrige internasjonaliseringstiltak. Studentmobilitet har en egenverdi som fortjener større anerkjennelse enn det Regjeringen legger opp til.

Behovet for kvalitet og relevans er gjennomgangstone i stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning. Det gjenstår å fylle disse begrepene med faktisk innhold. Det blir pekt på internasjonalisering som virkemiddel for økt kvalitet i utdanningen. Studentmobilitet skal ha en tilbakeføringsverdi til de norske utdanningsinstitusjonene, men reelle virkemidler for tilbakeføring av internasjonal erfaring fra student til institusjon er kun vagt beskrevet.

ANSA har etterlyst et tydeligere fokus på studenters utbytte av studier i utlandet og mener at studieoppholdets varighet har stor betydning for den språk- og kulturkompetansen som studentene opparbeider seg. Det er positivt at Regjeringen innser at helgrads- og delgradsstudier er komplementære, men det nytter ikke å si «ja takk begge deler», og samtidig fortsatt nedprioritere helgradsstudenter.

Antallet nye utreisende helgradsstudenter begynte å falle etter at det ble gjort store kutt i stipendordningene i 2001. Først falt antallet studenter på bachelornivå, tre år senere kom tilsvarende nedgang for masterstudenter. Stortingsmeldingen slår fast at færre studenter på lavere grad i utlandet, svekker rekrutteringsgrunnlaget for høyere grad.

Manglende støtte til førsteåret av bachelorgrader i USA og ikke-vestlige land hindrer rekrutteringen til utenlandsstudier og gir mindre geografisk spredning av studentene. Det er også en av hovedårsakene til at ikke flere benytter ordningen med språklig tilretteleggingssemester. Å foreslå tilretteleggingssemesteret avskaffet, er å gjøre vondt verre. Forslaget om å gjeninnføre støtte til transnasjonale læresteder, er på den annen side et lyspunkt.

Regjeringen skal ha honnør for at den ser nødvendigheten av å holde fast i den faglige valgfriheten for utenlandsstudier som ble innført i 2004. Faglig valgfrihet må følges av en skolepengefinansiering som gjør valgfriheten reell. I dag har de studentene som er lengst ute og som er mest avhengig av skolepengestøtten, de dårligste vilkårene. Stipendandelen for helgradsstudenter på bachelornivå bør heves snarest, både av hensyn til videre rekruttering og nåværende utenlandsstudenters økonomiske situasjon. Økt insentivstyring må skje etter en styrkning av den generelle skolepengestøtten.

Forslaget til ny skolepengestøtteordning, hvor stipendandelen justeres i henhold til foreløpig udefinerte kvalitetskriterier, er svært løselig skissert og tidshorisonten for implementering perifer. Dette bunner kanskje i at det ligger begrenset realisme i forslaget.

Det burde i stedet settes i gang en omgående revisjon av dagens tilleggstipendordning. Mulighetene for tilleggstipend må utvides og innslagspunktet for stipenddelen senkes. Studentene må gis søke- og klageadgang i forhold til hvilke studier som skal være berettiget. Svekket stipendandel må overhodet ikke bli et scenario for noen studenter.

Stortingsmeldingen tegner et bilde av utenlandsstudentene som bevisstløse eventyrfarere og ofre for aggressiv markedsføring. Det er vanskelig å kjenne seg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen. Utenlandsstudentene er dedikerte i sitt studievalg. At det må legges best mulig til rette for at studenter får kvalitetsutdanning som er tilpasset egne behov og evner, er et mål alle kan enes om. Men utdanning i utlandet må ikke bli et privilegium forbeholdt den økonomiske og akademiske elite.