UTFORDRES: Den nyvalgte rektoren Geir Ellingsrud.

Reformkritiske forventninger

Kronikkforfatteren forventer synlige, konkrete og snare konsekvenser fra et nytt reformkritisk rektorat.

Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk og forslagsstiller for rektorkandidat Kristian Gundersen

Jeg takker Universitas for denne anledning til å gi uttrykk for hvilke forventninger jeg har til vårt neste rektorat. I likhet med Kristian Gundersen, som var mitt førstevalg som rektorkandidat, forventer jeg at det nye rektoratet gjennomfører en politikk som ikke bare i navnet er reformkritisk, men som genererer synlige resultater i så måte. For å ta studentenes situasjon først: Det nye rektoratet bør så raskt som mulig gjeninnføre ordningen med to sensorer på alle nivåer. Dertil forventer jeg at man ved eksamener på de fleste nivåer sikrer bruk av eksterne sensorer. Bare slik, tror jeg, vil det være mulig å realisere kvalitetsambisjonene i den omstridte undervisningsreformen på en måte som ivaretar studentenes rettssikkerhet. En slik sikring vil utvilsomt koste betydelige økonomiske ressurser. Av et reformkritisk rektorat forventer jeg imidlertid at studenters rettsikkerhet aldri gjøres til en økonomisk salderingspost.

Eksterne vurderere er imidlertid ikke bare viktig i eksamenskommisjoner. Det nye rektoratet bør også sikre ekstern, uavhengig og bredt sammensatt representasjon i kommisjoner som skal vurdere doktorgradssøknader, slik praksis har vært i flere år i Norges forskningsråd. Ved siste søknadsfrist til universitetsstipend ved Humanistisk fakultet var det til sammen 198 søkere, hvorav 15 ble innstilt til stipend. Ved mitt eget fakultet, Det medisinske fakultet, var det til sammenlikning vel 100 søkere til 10 stipend. Ved begge fakulteter har man til nå nøyd seg med å benytte interne kommisjoner. Skal UiO fortsette å hevde seg i internasjonale kåringer er det viktig at det også på dette området investeres flere ressurser. For bare slik vil alle søkere kunne sikres en fair behandling. Likeledes forventer jeg at det nye rektoratet vil arbeide for å bedre stipendiaters kår også på andre områder. Følgelig er det viktig å legge forholdene til rette for at stipendiater fritt skal kunne velge om de vil ha ene-kontorer eller arbeide i kontorfelleskap. Det nye rektoratet bør derfor ikke tillate at administrasjonens stadige behov for mer plass skal fortrenge stipendiaters knapt tilmålte tid for arbeidsrom og ro.

Videre forventer jeg av det nye rektoratet at det vil arbeide for å sikre alle faste ansatte i vitenskapelige stillinger mer sammenhengende tid til forskning. Tid og rom er imidlertid ikke nok. Man trenger også å vite at det finnes et forsvarlig minimum av driftsmidler tilgjengelig for å kunne drive sin forskning. Det nye rektoratet bør så raskt som mulig sørge for å få disse tingene på plass. For det er først når disse basale rettigheter for alle UiO’s forskere er sikret at tiden er legitim for å begynne forfordelingen av ytterligere ressurser til de beste miljøene ved universitetet. I dette ligger også en forventning om at det nye rektoratet viser vilje til å satse mest på den forskning hvor UiO kan vise til klare komparative fortrinn, både nasjonalt og internasjonalt. I dette ligger selvsagt også en forventning om at UiO skal styrke sin stilling som landets desidert fremste universitet.

En strukturell forventning jeg og andre reformkritikere har til det nye rektoratet er at man vil arbeide for å gjeninnføre kravet om at det ved alle institutter skal være et valgt styre med beslutningsmyndighet, og at instituttene selv, ikke fakultetene skal bestemme hvordan bestyrere skal utpekes. Til denne forventning hører også at man sørger for at ansatte ledere ikke opptrer som medlemmer i eget styre med stemmerett.

Det ville være en ulykke for hele universitetet om akademisk frihetskamp degenererer til en kamp for de ansattes privilegier

Til sist en bekymring jeg finner på sin plass å ventilere: Rektor er valgt leder for hele universitetet. Han er ikke bare de ansattes fremste representant. Det ville være en ulykke for hele universitetet om akademisk frihetskamp degenererer til en kamp for de ansattes privilegier. Følgelig er det å håpe at det nye rektoratet klarer å etablere en dialog med studentenes organisasjoner om hvordan man i fellesskap kan gjøre Universitetet til et enda bedre sted å arbeide, forske og studere.

Powered by Labrador CMS