Rektorkandidaten, tillitsvalgt eller nikkedukke?

Marte Nilsen (studentrepresentant i Universitetsstyret), Sara Cools (Attac Blindern), Heidi Lundeberg (Rød front) og Benjamin E. Jonsrud (Venstrealliansen)

Det er rektorvalg ved UiO. Frederikkeplassen vrimler av rektorkandidater og rektorambassadører og det bugner av rektorstoff i universitetets lokalpresse. For oss studenter kan det være en utfordring bare å skille de ulike kandidatene fra hverandre. Vårt tips er å ta en titt på hvilke rolle kandidatene har spilt i universitetspolitikken tidligere. Før de stilte til valg med egne glansede pamfletter og gratis karameller.

Før valgkampen og maktkampen tok til for fullt er det faktisk bare to av de fem kandidatene som i de siste årene har utmerket seg som aktive deltakere i den offentlige universitetspolitiske debatten. Dette er kandidatene Kristian Gundersen og Geir Ellingsrud. De tre øvrige har i det stille sittet på hvert sitt institutt eller fakultet og utført ordre fra Kristin Clemet og departementet.

Gundersen har vært pådriver for en svært betydningsfull reformdebatt og stilt kritiske spørsmål om styring, finansiering og autonomi. Han har også tatt viktige kamper om disse spørsmålene som representant for de vitenskapelig ansatte i universitetsstyret. Ellingsrud har også vært en pådriver i denne debatten med blant annet sitt engasjement i nettverket Vox Academica. Begge var viktige aktører i de politiske kampene rundt Ryssdalsutvalget og den nye universitets- og høyskoleloven og var med på å bringe debatten om universitetenes fremtid ut til det øvrige samfunnet. De tre andre kandidatene var helt fraværende i denne debatten. Hvordan stiller disse seg for eksempel til avdemokratiseringen av det Humanistiske og det Medisinske fakultet?

Etter fire år med et rektorat som lik et ekko har støttet opp under Clemets utspill i ett og alt, er det etter vår mening på høy tid å velge en rektor med evne til selvstendig tenkning og en universitetspolitisk visjon som strekker seg utover det rent instrumentelle. En rektor som fører en åpen og offentlig diskusjon om universitetets rolle i samfunnet og ikke utelukkende bedriver departementskameraderi. Vi mener det er Gundersen og Ellingsrud som har de beste CVene i så måte.

Det er viktig at de store universitetspolitiske spørsmålene nå kommer på dagsorden også i ledelsen av UiO. For oss studenter har den nye sensorordningen fått alvorlig negative konsekvenser for vår utdanning. Det ensidige fokuset på gjennomstrømning har også implikasjoner for vår studiehverdag og utdanningstilbudet vårt trues av manglende vilje til aktivt å dimensjonere fag slik at de små fagene ikke bukker under i kampen om studenter og insentivmidler. Det er problematisk når reformheiagjengen hyller økt kontakt mellom forskere og studenter men samtidig ikke gjør noe for å belønne undervisning og gjøre undervisning attraktivt for forskerne. Vi trenger en rektor med mot til å ta tak i utfordringene de nye reformene har skapt. Gundersen og Ellingsrud har gjennom sitt engasjement i henholdsvis Universitetsstyret og Vox Academica, gjennom sin aktive deltagelse i den offentlige debatten og gjennom samarbeid med fagmiljøer og organisasjonslivet for øvrig, tydelig vist kritisk forståelse for reformprosessene og forholdt seg aktivt til universitetets utvikling og samfunnet rundt. Like tydelig er det at de tre øvrige kandidatene ikke har fulgt med i timen når de på spørsmål om reformkritikk tror det handler om å si ja eller nei til den såkalte Kvalitetsreformen. Utfordringene universitetet står overfor skal man ikke si ja eller nei til, man skal ta tak i dem. Kandidat Evensens viser at han til de grader har missforstått hvor disse utfordringene ligger når han definerer sin universitetspolitiske visjon gjennom slagordet «revers er ikke vårt gir».

Mens kandidat Evensen og kandidat Walløe har gitt tydelige signaler om at de har stor sans for å utføre politikk på bakrommet og at det er lobbyvirksomhet og ikke åpne diskusjoner som har mest for seg, kan det virke som om kandidat Duckert først og fremst er fascinert over den intrikate psykologien som utspiller seg i institusjoner som UiO. Vi står overfor et valg mellom det instrumentelle universitetet, med fokus på ledelse og næringslivets behov, på den ene siden og det frie uavhengige universitetet, med fokus på universitetet som selvstendig aktør i samfunnet, på den andre siden. Vi ønsker oss et fritt universitet og setter derfor Gundersen og Ellingsrud øverst på stemmeseddelen.