Samarbeid der det brenner politisk

«Med sine beslutninger har NUFU–styret etter min oppfatning gitt underlige signaler til våre palestinske samarbeidspartnere» Universitetet i Oslo (UiO) skal være en engasjert institusjon. Vi ønsker å forandre det norske samfunnet gjennom vår forskning og undervisning. Vi tar også mål av oss til å bidra til å forandre verden til det bedre. Derfor engasjerer UiO seg blant annet i en rekke prosjekter i samarbeid med akademiske miljøer i sør. NUFU–programmet finansierer forsknings– og utdanningssamarbeid mellom norske universiteter og høgskoler og tilsvarende institusjoner i sør. Årlig bevilges det 60 millioner til slike prosjekter gjennom Utenriksdepartementet og NORAD. Det administreres gjennom Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SiU). I perioden 1996 til 2001 har UiO håndtert 28 prosjekter gjennom NUFU, fordelt på 18 ulike fagmiljøer i Afrika, Mellom–Amerika og Midt–Østen. NUFU–prosjektene er bærebjelken i UiO sitt engasjement på dette området. Derfor er det naturligvis viktig for oss hvordan NUFU prioriterer søknadsrundene. Vi står nå ved inngangen til den tredje perioden (2002 – 2006). Det ble til sammen fremmet 36 søknader fra cirka halvparten av UiOs grunnenheter. Disse inngår i konkurransen mellom mange andre prosjektsøknader som til sammen beløper seg til en milliard for hele femårsperioden. Men det bevilges bare 300 millioner. Det er klart at dette gir grunnlag for både prinsipielle og mer praktisk–politiske diskusjoner om hvordan midlene bør anvendes. UiO har en tydelig strategi for sitt nord–sør samarbeid. Det skal være likeverd mellom de faglige miljøene i nord og sør. Det er viktig at det institusjonelle samarbeidet er langsiktig. Samarbeidet skal være preget av institusjonell og akademisk bredde. Og prosjektene skal være initiert av forskerne. Målsettingen er å bygge kompetanse i sør gjennom et gjensidig forskningssamarbeid. For å få til dette, har det vært vesentlig å styrke de institusjonelle båndene til universitetene UiO samarbeider med i Sør. Og da er det viktig å knytte disse prosjektene sammen med andre programmer, for eksempel NORADs stipendprogram og kvoteprogrammet. Seks av de engelskspråklige mastergradene ved UiO har for eksempel sitt grunnlag i NUFUs prosjektaktivitet. UiOs overraskelse var stor da NUFU–styret valgte å halvere prosjektporteføljen fra 99 til 49 prosjekter for den kommende programperioden. Antall samarbeidsinstitusjoner i sør ble redusert fra 36 til 25. Vi har også reagert på at vektleggingen på prosjekter i Afrika er blitt nokså ensidig (87 prosent i kommende periode mot 70 prosent i perioden som nå løper ut). Denne vektforskyvningen har ført til at prosjekter i Mellom–Amerika og Palestina er blitt «frosset». På tross av begrensede midler har man valgt å starte 17 helt nye prosjekter fremfor prosjekter som er i gang. Vi kjenner ikke til grunnlaget for disse endringene og vi er ikke overbevist om at denne utviklingen er i tråd med grunnleggende prinsipper og intensjoner for NUFU–programmet. Det mest kritikkverdige er at snuoperasjoner av denne art skaper usikkerhet blant forskerne: Er det mulig å satse på et langsiktig og planmessig samarbeid innen NUFU–programmet når ting endrer seg mot slutten av en søknadsprosess? UiO har oppfattet NUFU–programmet som en spydspiss for demokratiutvikling og menneskerettigheter i regioner som er mindre tilgjengelige for tradisjonell norsk bistand. Nå velger NUFU–styret å trekke seg fra de mer politisk ustabile områder. Dette rammer ikke minst de palestinske områdene. Med sine beslutninger har NUFU–styret etter min oppfatning gitt underlige signaler til våre palestinske samarbeidspartnere. I dagens situasjon burde heller NUFU–programmet nettopp finne begrunnelse og legitimitet ved å gå inn i områder der diplomati og politikere sliter med å finne utveier til å skape fred og stabilitet. NUFU–styret har valgt å stanse engasjementet i Palestina og Mellom–Amerika under den endelige søknadsbehandlingen, og endrer dermed betingelsene dramatisk for en lang rekke institusjoner og fagmiljøer som allerede har lagt ned store ressurser i NUFU–samarbeid. Dette gir ikke den forutsigbarhet og langsiktighet som kreves for å få de beste resultatene. Og dette må det være mulig å føre en konstruktiv samtale om for å sikre et troverdig samarbeid i årene som kommer.