Sats på økonomisk historie

Når HIS2316 (Vestens økonomiske historie på 1800- og 1900-tallet) legges ned blir det nesten umulig for økonomistudenter ved Universitetet i Oslo (UiO) å studere økonomisk historie. Dette skjer samtidig som økonomifaget kritiseres kraftig for å underkjenne historisk kunnskap. Universitetet burde heller gå i motsatt retning, og gjøre økonomisk historie til en nødvendig del av samfunnsøkonomistudiet.

Behovet for historie i økonomutdanninga har vært diskutert tidligere, sist da et emne i økonomisk historie ble fjernet fra bachelorprogrammet. Hovedargumentet den gang var at det er viktigere for studentene å lære matematisk metode og økonomiske modeller skikkelig. Og kanskje er det riktig, innafor det begrensede antall emner i bachelorfordypninga.

Men det er ikke bachelorstudentene jeg er bekymret for, for disse får jo svært stor innsikt i andre fag gjennom førtigrupper og frie emner i statsvitenskap, sosiologi, samfunnsgeografi, historie og andre fag. Det er for oss på det femårige profesjonsstudiet det er kritisk med mer historiekunnskap.

Er det slik at det er lettere å lese historie enn økonomisk teori på senga, slik det ble hevdet sist debatten var oppe, og at studiepoengene derfor bør prioriteres til sistnevnte? Kanskje – om en ikke har noen som helst bakgrunn i matematisk metode. Men for samfunnsøkonomer med flere hundre studiepoeng i matematikk og økonomisk analyse, er det for meg åpenbart at det er enklere å jobbe seg gjennom en teoribok der kjente matematiske verktøy brukes på et nytt felt, enn å skaffe seg den forståelsen noen kurs i økonomisk historie kunne gitt.

Så vil nok økonomiforelesere innvende at de forsøker så godt de kan å formidle historisk innsikt i den ordinære økonomiundervisninga. Og jeg har merket meg og er svært glad for denne vektlegginga. Men jeg er redd innsatsen er fåfengt, fordi vi studenter mangler det historiske rammeverket som må til for å nyttiggjøre oss disse historiske dryppene.

HIS2316 var kjent som et svært matnyttig emne, som blant annet tok for seg spredning av industriell økonomi, framvekst av storbedrifter, gullstandarden, mellomkrigstidas økonomiske krise og likheter og forskjeller mellom globalisering på 1800- og 1900-tallet. Å ha denne kunnskapen i bakhodet tror jeg ville gjort oss til mye bedre samfunnsøkonomer, og gitt oss mer forståelse for de økonomiske modellene vi lærer.

Økonomisk institutt oppretter nå et emne i økonomifagets historie. Dette er et skritt i riktig retning, og jeg håper mange vil benytte muligheten til å lære mer om fagets utvikling. Men jeg håper vi kan gå noen skritt videre, og gjøre både faghistorie og økonomisk historie til selvsagte deler av ballasten nyutdannede samfunnsøkonomer får med seg fra UiO.

Før noen hopper ned i skyttergravene sine og forsvarer eget fags fortreffelighet bør det nedsettes en gruppe med vennlig innstilte økonomer, historikere, studenter og administrativt ansatte. Gruppa bør se på hvilken historisk kunnskap samfunnsøkonomer har størst nytte av, vurdere ulike emnekabaler og se på finansiering av en slik satsing.

Noen forslag:

UiO er Norges ledende utdanningssted for samfunnsøkonomer. En prioritering av økonomisk historie i utdanninga vil gi oss samfunnsøkonomer som gjennom hele yrkeslivet prioriterer økonomisk historie, fordi de både har et solid grunnlag for å lese historie, og forståelse for hvor det er viktig å gjøre det.

• 40-gruppe i økonomisk historie, som bachelorstudentene sterkt oppfordres til å ta.
• Dobbeltbachelor i historie og økonomi, på samme måte som UiO i dag tilbyr en bachelor i matematikk og økonomi, og som på sikt kan gi en del økonomer med stor historisk innsikt, og en del historikere med stor økonomisk innsikt.
• 20 obligatoriske studiepoeng i økonomisk historie og økonomifagets historie som en del av den femårige mastergraden.
• Ytterligere 20 studiepoeng i økonomisk historie likestilles med valgfrie 4000-emner.
• Tilbud om veiledningstime med økonomisk historiker til studenter som skriver masteroppgave i økonomi.