Store ord og lite handling
UiO kan og bør gjennomføre enkle grep for å få flere studenter til å dra på utveksling, mener kronikkforfatteren.
Det er i anledning fristen for å søke delstudier i utlandet som var 15. februar, verdt å se på hvordan Universitetet i Oslo (UiO) følger opp internasjonaliseringsmålene sine og hva som kan gjøres bedre. Fra nasjonalt hold har det flere ganger vært uttrykt klare ønsker og mål om at flere norske studenter bør ta deler av utdanningen utenlands, og UiO har uttrykt tilsvarende mål.
Andelen UiO-studenter på utveksling er i dag i underkant av tre prosent og den årlige økningen er liten. Med den økningen man har hatt de siste fem årene vil det ta nærmere 20 år før ti prosent av studentmassen drar på utveksling. Flere relativt enkle grep kan tas fra universitetets side for å gjøre det enklere og mer strømlinjeformet å dra på utveksling.
Å få ut god og oversiktlig informasjon om de gode utvekslingsavtalene UiO har knyttet til seg burde være et must. Altfor få studenter kjenner for eksempel til at Erasmus-avtalene gir forhåndsgodkjent undervisning, ekstra stipend og på toppen av det et språkstipend. I UiO@-programmene finnes det flere plasser ved gode universiteter i hele verden hvor man ikke trenger å betale skolepenger, eller hvor beløpet befinner seg under støtten man får fra Lånekassen til skolepenger.
Et annet utvekslingsinitiativ er å legge opp til et «internasjonalt semester» på alle fagprogrammer. I dette semesteret må mange emner kunne tas på engelsk, samtidig som de hjemmeværende studentene oppfordres til å dra på utveksling dette semesteret. Fordelene med en slik kombinasjon er flere. Det legger til rette for studenter som ønsker seg ut og det tiltrekker internasjonale studenter samtidig som disse fyller opp de «ledige plassene». Videre får de studentene som ikke drar på utveksling en internasjonal komponent og faglig erfaring på engelsk, noe som også vil bidra til at de internasjonale studentene får en bedre integrering. Det er alltid på sin plass å minne om at det å få internasjonale studenter til UiO, i tillegg til den faglige, kulturelle og personlige berikelsen det medfører, også er en forutsetning for en mer instrumentell fordel for norske studenter: Det er et mål å få like mange studenter inn som vi sender ut. Poenget er at studentene «bytter» plass slik at utreisende studenter ikke skal måtte betale for studieplassen i utlandet. Eller som UiOs plan for internasjonalisering, Stud.Mob.03-06, så fint sier det: Mest mulig kvalitet og i mindre grad fortjeneste.
UiO kan enten lage en plan med ambisiøse mål og følge de opp, eller gi blaffen.
Det er viktig at fagmiljøene får øynene opp for nytteverdien av utveksling på bachelornivå. Nytten av å dra på utveksling på masternivå er åpenbar, med den tilknytningen man får til forskermiljøer- og nettverk rundt om i verden. Men også bachelorutveksling har positive ringvirkninger. I Stud.mob.03-06 ramser UiO selv opp fordelene ved å dra på utveksling på lavere grad: Studentene får stort personlig utbytte, de blir fortrolige med å bruke fremmedspråk i fagsammenheng, i tillegg kommer UiOs markedsføringsfordel ved å ha gode utvekslingsavtaler. Stud.mob.03-06 er for øvrig god og gjennomarbeidet, men med noen uheldige skivebommer. Fire ganger understrekes det at utreisende studenter skal utstyres med promoteringsmateriell (sic!) som de kan bruke i utlandet. Hva UiO vil utstyre studentene med aner jeg ikke, men hvorfor ikke UiO-penner, kaffekrus fra Fredrikke og t-skjorter med teksten til Gaudeamus Igitor på trykket på ryggen? I UiOs nye handlingsplan for internasjonalisering bør dette helst fjernes, og det er all grunn til å håpe det generelt legges opp til konkrete forbedringer for utreisende studenter. UiO kan enten lage en plan med ambisiøse mål og følge de opp, eller gi blaffen. Men man må være ærlig og ikke gjøre som i dag hvor store ord følges av lite handling (bortsett fra av «ildsjelene» i Seksjon for internasjonalisering og på fakultetene). Og som Tora Aasland flere ganger har påpekt, er kvaliteten på internasjonaliseringen en viktig faktor i kåringene og rankingene av verdens ledende universiteter. Dersom UiO velger å ikke følge opp internasjonaliseringsmålene sine, må UiO også gi opp målet om å bli et universitet i «den europeiske mesterligaen».