Studenter og nyutdannedes kår i verdens beste land

«Dagens studenter er morgendagens verdiskapere, og fundamentet for vår fremtidige velferd.» Utsagnet kunne sikkert vært klippet fra en hvilken som helst festtale fra en hvilken som helst politiker. Men de samme politikerne tar på ingen måte konsekvensen av utsagnet når de utformer politikken som legger rammene for studentenes kår, og for den økonomiske virkeligheten nyutdannede akademikere møter. Skal heltidsstudenten gjenreises, og studieprogresjonen bedres, er vi nødt til å prioritere langt bedre studiefinansiering. Og skal nyutdannede kunne etablere seg i arbeidsliv, boligmarked og familieliv må renteutviklingen styres politisk.

Bevilgningene til forskning og høyere utdanning har det vært snakket mye om, og vi er de første til å stille oss bak oppfordringene om et skikkelig finansieringsløft i sektoren. Å investere i høyere utdanning og ny kunnskap er å gi seg selv konkurransefortrinn, og det er derfor bortimot umulig å tenke seg at man kan få for store budsjetter til forskning og forskningsbasert utdanning.

I et slikt perspektiv er det underlig å observere hvordan universitetene våre mangler finansiering av slik aktivitet. Tar vi med manglende investeringer til utstyr og vedlikehold blir bildet virkelig merkelig.

Men hva så med studentenes kår? Sammenliknet med alle andre grupper i samfunnet har studentene hatt den dårligste reallønnsutviklingen den senere tid. Rammen de har å leve for er lav, og stipendandelen ligger rundt 40 prosent, forutsatt at man opprettholder normal studieprogresjon. Det er altfor dårlig at studentene våre er den gruppen som gang etter gang kommer dårligst ut økonomisk.

I tillegg til selve studiefinansieringen er det også en mengde andre faktorer som påvirker studentenes, og ikke minst nyutdannedes kår. På grunn av utviklingen i boligprisene de siste årene har også prisene i leiemarkedet skutt i været. Hvilken gruppe i samfunnet er det som er mest avhengig av å leie sin bolig, på grunn av manglende økonomisk mulighet til å komme inn i boligmarkedet? Og hva med etableringskostnadene når man er nyutdannet? Sammen med store kostnader knyttet til kjøp av bolig skal man leve av et lønnsnivå som for nyutdannede akademikere er på linje med det man har som ufaglært arbeidskraft i næringslivet. Problemet er bare at man har seks års gjeld som utgangspunkt, der den ufaglærte gjerne har minst seks års inntekt. Dertil kommer tilbakebetaling av et studielån som også blir dyrere i takt med renteøkningene. Og så skal man helst stifte familie og få barn samtidig?

At studieprogresjonen for mange studenter er dårlig kan ikke være noen overraskelse. For i det hele tatt å klare seg er mange studenter avhengig av jobb ved siden av studiene, og i et presset arbeidsmarked blir det gjerne sånn at den enkelte jobber mer enn det han eller hun i utgangspunktet hadde tenkt seg. Slikt blir det nødvendigvis dårligere studieprogresjon av. Når undersøkelser viser at mange studenter bare studerer rundt 20 timer per uke er det studiefinansieringen vi må ta fatt i, ikke studentene.

Når det nå nærmer seg lønnsoppgjør er det derfor viktig også å kjempe for studentenes kår. Faktisk er det slik at et godt lønnsoppgjør for oss arbeidstakere kan bidra til å svekke studentenes og de nyutdannedes relative kjøpekraft. Dyre lønnsoppgjør kan bidra til pris- og renteøkning, noe det er studenter og nyutdannede som taper mest på. For rike 60-åringer med nedbetalt gjeld er det motsatt: For disse øker verdien av sparepengene.

Vår oppfordring til politikerne er klar: Studentene må sikres bedre kjøpekraftsutvikling enn andre grupper i samfunnet, og dette må skje ved økning av stipendene. Renten på studiegjeld må fastsettes politisk og i det minste ligge én prosent lavere enn styringsrenten fra Norges bank. At vi har råd er udiskutabelt – spørsmålet er heller om vi har råd til å la være. Hovedproblemstillingen er nemlig ikke først og fremst av økonomisk karakter. Hovedutfordringen handler om hvorvidt vi har politikere som velger å prioritere for morgendagens velferdssamfunn eller ikke.