Thatcher fortjener nyanser

Få politikere vekker mer følelser enn Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher. I motsetning til mange andre på høyresiden er jeg villig til å innrømme at det ble gjort en rekke feil under hennes tid. For eksempel var enkelte av innstramningene lite fornuftige og investeringene i infrastruktur ble også forsømt.

Når det er sagt får Thatcher ufortjent mye kjeft, også på områder hvor det ikke er særlig fortjent. Altfor mange ser dessuten vekk fra den prekære situasjonen hun ble statsminister i. Etter en mislykket økonomisk politikk var britene kjørt i grøften, og landet ble nødt til å ta opp lån fra IMF i 1976. Storbritannia var dagens Hellas.

«Spending as usual» fungerte ikke tilfredsstillende, og større strukturelle endringer måtte til for å få hjulene i gang. Hennes motstand overfor fagforeningenes makt er viden kjent. Mindre oppmerksomhet er blitt rettet mot den fanatiske og utilnærmelige linjen organisasjonene valgte. Fagforeningsmedlemmer blokkerte bl.a. sykehus og nektet syke mennesker inngang.

Ingen reformer kommer smertefritt. Ikke minst økte arbeidsledigheten kraftig da utdaterte næringer måtte slankes, som i gruvenæringen. Hun ble valgt i 1979. Tall fra IMF viser at arbeidsløsheten i 1980 lå på cirka 6,5 prosent, men steg til 12 prosent i 1984. Få nevner imidlertid at arbeidsledigheten sank drastisk i siste del av Thatchers periode. I 1990, da hun gikk av, lå ledigheten på rundt 7 prosent. Statlige redningsaksjoner er heller ingen garanti for varige arbeidsplasser: Thatcher ble presset til å sprøyte offentlige penger inn i bilindustrien, men den ble senere utradert gjennom utflytting og konkurser.

En skal heller ikke glemme at mange av reformene Thatcher gjorde var populære og bra for vanlige folk. Hun fikk tross alt valgseier tre ganger. I løpet av 15 års tid fikk 1,7 millioner mennesker mulighet til å kjøpe egen leilighet, som de tidligere leide fra det offentlige. Privatiseringer ble gjort fordi offentlige ordninger ikke virket.

Skattetrykket ble senket, også den nederste satsen på vanlige lønninger. Toppskatten ble kuttet kraftig, men det trengtes også – på enkelte typer inntekt kom beskatningen opp i 98 prosent! Selv om Thatcher-tiden er mest kjent for kuttene i statlige ytelser, er det få som har fått med seg at de offentlige utgiftene økte med i gjennomsnitt 1,1 prosent årlig, og langt mer for helsesektoren.

For mange er Thatcher en «reaksjonær kjerring», men hun var en fremmed fugl i det konservative partiet på en rekke områder, og stemte bl.a. for å legalisere homofili og en liberal abortlovgivning. Ettermælet skal selvfølgelig gjennomgås kritisk. På den annen side må det være hevet over tvil at mange av hennes endringer var nødvendige – og i dag er tatt som en selvfølge langt inn i sosialdemokratiet.

Sist, men ikke minst, har Thatcher vært en viktig inspirator for en rekke frihetskamper, særlig i tyranniske kommunistdiktaturer. Den tsjekkoslovakiske politikeren Alexander Dub?ek kjempet for demokrati i ettpartistaten, og påpekte følgende: «For us she is not the iron lady. She is the kind, dear Mrs. Thatcher».