Vi kan ikke akseptere...

Jeg gir deg tre tilfeller:

1. En foreleser spør en tilfeldig student om navnet hennes. Hun svarer og foreleseren responderer med «Dere Serbere har så vanskelige navn».

2. Noen skriver «Boikott Israel» med spraymaling rundt omkring på Blindern.

3. En student ber en professor om å bruke en blå tusj på tavla fordi han er rød/grønn fargeblind, hvorpå foreleseren (og resten av studentene) ler.

Ville du valgt å kalle ett eller flere av disse tilfellene diskriminerende?

Diskriminering tar mange former. Det er faktisk slik at i de fleste tilfeller der vi utviser en diskriminerende atferd er vi ikke en gang klar over det selv. Når noen peker ut en person som medlem i en gruppe som er uglesett av samfunnet, kan det hende at denne personen oppfatter det som et forsøk på å stemple henne. Når noen sprayer teksten \'Boikott Israel\' over hele Blindern, gir dette uten tvil alle studenter med tilknytning til Israel en følelse av at de ikke er ønsket ved Universitetet. Når noen ler av et utfall av en funksjonshemming, skal det ikke mye til før denne føler seg latterliggjort for noe han ikke han gjøre noe med. Resultatet er at en rekke av våre studenter føler seg uønsket ved Universitetet, og dette kan ikke aksepteres.

Universitetssamfunnet er ment å være åpent for alle. For at dette skal være en realitet, må alle medlemmene av dette samfunnet være bevisste deres egne ord og handlinger. Et ord eller en pekende finger kan i verste fall bli oppfattet som et direkte angrep på en bestemt person eller gruppe. Noen sa en gang «Beauty is in the eye of the beholder». Jeg er av den oppfatning at det samme gjelder for diskriminering. Hvis en person eller en gruppe føler seg diskriminert, så er de blitt diskriminert. Og så må vi se hva vi kan gjøre for å hjelpe på denne situasjonen slik at personen eller gruppen ikke føler seg diskriminert.

Som eksemplene over viser, er diskriminering ofte ikke intendert, og det kan derfor være vanskelig for den handlende part å innrømme at man har vært diskriminerende. Det kan også hende at diskrimineringen bunner ut i en uheldig misforståelse. Men uansett er det et faktum at hvis en person eller en gruppe føler seg uønsket ved universitetet, har vi et ansvar for å rydde opp og vise denne eller disse at de

er ønsket her.

Det finnes mange årsaker til at studenter kan føle seg diskriminert. Rase eller etnisk tilhørighet, religion, livssyn eller kultur, kjønn, seksuell legning, funksjonshemming, kronisk sykdom eller fysisk fremtreden, språk, målform eller dialekt. Alle disse er former for diskriminering vi har møtt ved Universitetet.

Studenter som føler seg diskriminert har vanskelig for å finne ut av hvor de skal henvende seg. Er det til foreleseren? Instituttet? Fagutvalget? Studentutvalget? Universitetets virvar av administrative enheter gjør det nesten umulig å finne frem. Men det finnes faktisk instanser som har som oppgave å hjelpe studenter som føler seg diskriminert.

For å senke terskelen for kontakt og gi universitetet et ansikt studentene kan forholde seg til, har Studentparlamentet i samarbeid med Universitetet opprettet en diskrimineringskontakt. Denne personen har ansvar for å ta imot henvendelser fra studenter som føler seg diskriminert og sette dem i kontakt med rette instans ved Universitetet. I tillegg blir det foretatt en kartlegging av omfanget av diskriminering ved institusjonen. Det er et ønske både fra Studentparlamentet og Universitetet i Oslo at alle studenter som føler seg diskriminert på en eller annen måte henvender seg til diskrimineringskontakten slik at Universitetet kan bli et sted der diskriminering ikke forekommer.

Diskrimineringskontakten sitter på Villa Eika på Blindern og kan kontaktes ved oppmøte, telefon 2285 7044 eller på e-post diskrimineringskontakt@studorg.uio.no