Vi må kunne konkurrere internasjonalt

Skal Universitetet i Oslo (UiO) bli et eliteuniversitet? Spørsmålet er blitt livlig kommentert – oftest på feil premisser. Spørsmålet som heller bør stilles er: Hvordan skal Norge klare å konkurrere internasjonalt om talenter og forskningsresultater? Og hvilken rolle skal UiO spille i anstrengelsene for å gi Norge en tilfredsstillende posisjon internasjonalt?

Innstillingen fra Stjernø-utvalget er nylig lagt fram. Verken selve innstillingen eller den påfølgende debatten har hittil lagt tilstrekkelig vekt på det internasjonale perspektivet. Det vil si: Innstillingens visjon, og delvis intensjonen med en del av forslagene, er å skape større konsentrasjon. Hensikten er blant annet å kunne hevde seg internasjonalt.

Men forslaget om å slå sammen små og større institusjoner til 8-10 flercampus universiteter i Norge, er vanskelig å oppfatte som godt for å nå de mål Norge må sette seg for å oppnå gode resultater internasjonalt. Utvalget har nokså resignert tatt utgangspunkt i at en del forutsetninger i dagens høyskole- og universitetssystem er irreversible. Og da mener de at en sammenslåing av institusjonene innenfor gitte regioner er løsningen.

Det er opplagt at det trengs en konsentrasjon og effektivisering innen sektoren. Det finnes i dag 51 studiesteder ved de statlige universitetene og høyskolene, hvorav 41 har færre enn 2000 studenter og 19 færre enn 1000. De fleste ser nok at dette er en krevende struktur å opprettholde, særlig når også studentene ser ut til å ville søke seg til større enheter.

Ved UiO ser vi gjerne at det finnes et godt tilbud av høyere utdanning over hele landet. Men med den politiske vilje som hittil er vist til å bevilge penger til denne sektoren, må det en viss sanering til. Drivkraften i diskusjonen om dette må handle om hvordan vi kan få opp slagkraften i den internasjonale konkurransen.

For å være helt tydelig: Jeg har aldri ment at Blindern skal være et enerådende kraftsentrum for spisset forskning og høyt kvalifisert utdanning her i landet, slik noen har gjengitt meg. Men jeg er overbevist om at politikerne, gjennom både reformarbeid og løpende bevilgningspolitikk, ikke må gi føringer som i praksis ødelegger det som er bygget opp av miljøer i den internasjonale klassen. Vi trenger nå å støtte opp under det beste vi har gjennom en bevisst nasjonal politikk. Dette må skje gjennom langsiktig og forutsigbar rekruttering og finansielle disposisjoner som forskerne kan stole på. Alt dette krever konsentrasjon som ikke svarer til de forslag Stjernø-utvalget har lagt fram og som langt på vei utvisker skillene mellom universiteter og høyskoler.

UiO ønsker å være et forskningsuniversitet av høy internasjonal standard. Vi ligger allerede godt an – nummer 20 i Europa på en av de internasjonale rangeringene. Vår strategi er å styrke denne posisjonen og realisere vår strategi som et ledd i en nasjonal politikk som vi mener Norge er tjent med. Vi er med blant annet våre 11 fremragende forskningssentre – SFFer, SFIer og nordiske sentre – allerede et forskningslokomotiv. Men for at vi og andre institusjoner som har forutsetninger skal kunne være i forskningsfronten, trenger vi en finansieringsmodell som underbygger muligheten for en slik utvikling. Det er forskningskvaliteten, og ikke distriktspolitikken som må være utslagsgivende. Og det ser vi gjennom hvem som når opp på de nasjonale og internasjonale konkurransearenaer.

Norge er også avhengig av gode høyere utdanningstilbud. De må være i kontakt med forskningen, men det betyr ikke at det nødvendigvis må satses på forskning overalt der det undervises.

Vi snakker altså ikke om «eliteuniversiteter», slik de fremstår i rendyrket form internasjonalt. Men norske politikere må gi rom for en differensiering mellom institusjoner som skal ha et særskilt ansvar for å kunne hamle opp med den internasjonale konkurransen innen forskning og høyere utdanning, og institusjoner med hovedoppgave å utdanne kvalifiserte kandidater som det er et økende behov for i en kunnskapsnasjon. Denne debatten trenger vi langt mer enn en lokaliseringsdiskusjon eller en sammenslåingsdiskusjon.