Vi trenger et eget ombud

På torsdag denne uken tar Læringsmiljøutvalget ved Universitetet i Oslo opp tråden fra Ole Petter Ottersens rektorvalgkamp. Et eget studentombud må bli en viktig del av læringsmiljøarbeidet og forankres i Strategisk plan.

Dagens beskyttelse av studenter ikke er god nok. Problemene forsvinner ikke bare av at de forbys gjennom lov, og i alle fall når studentene og ansatte ikke kjenner lovverket. Universitet- og høyskoleloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven, folketrygdloven og offentlighetsloven pluss en hel rekke forskrifter og lovforarbeid utgjør bare litt av studenters rettighetsjungel. Universitetet må ta dette inn over seg og sy sammen lappeteppet slik at det gir studentene den sikkerheten vi har krav. Studentene må, på lik linje med de ansatte, få hjelp til å bruke det regelverket vi har. Universitetets mål må være å skape et miljø som fremmer læring.

Så kan man spørre om det ikke er studentdemokratiets rolle å være en stabil og tydelig instans for å tolke regelverket for studentenes læringsmiljø. Det er vi i så fall relativt alene om å mene. Både senere i arbeidslivet og under videregående opplæring har man ombud som fungerer godt sammen med interesseorganisasjonene. Studentdemokratiet er best på å kreve endring. Det gjør man ikke nødvendigvis gode på klagebehandling. Samtidig skal man ikke underdrive kompleksiteten i klagene. Politisk påvirkning og klagebehandling krever forskjellige egenskaper og prioriteringer. Videre er ofte de studenttillitsvalgtes perioder korte, mens saksbehandlingen er lang. Et annet problem er at de tillitsvalgte ofte tvinges til å ta side i konfliktene, det er bra, men gjør nøytral klagebehandling vanskelig. Det kan også være med på å skremme bort klager, sist sett på odontologi, hvor klagene kom inn, men ikke via det lokale tillitsvalgsapparatet. Ombudet skal ikke ta over studentdemokratiets politiske rolle, men gi en mer profesjonell støtte til studenter som klager på universitetet.

Universitetet må ta inn over seg at kravene til en god læringssituasjon er annerledes enn hva som kreves for å skape et godt miljø for lønnet arbeid. Et eget lokalt ombud for studentene må være et ledd i en slik realitetsorientering. Ombudet må få samme myndighet som hovedvernombudet og selvfølgelig være fristilt på samme måte. I dag jobber de som har best oversikt over lovverket på universitetet. Hjelp og veiledning til de som klager er derfor vanskelig, interessekonflikter kan oppstå når de bistår studentene i klagebehandlingen. De tillitsvalgte kan hjelpe, men ikke like godt og profesjonelt som klageren fortjener. Det kan ikke være slik at bare studenter med foreldre rike nok til å betale advokater får de rettighetene de har krav på.

Universitetets klagesystem er bra, og blir stadig bedre. Nå gjenstår bare markedsføringen av det. Den store endringen fra tidligere er at studentene og de ansattes mulighet og rett til å klage er likestilt, problemet er oppfølgingen av klagerne. I tillegg er det ikke alle som vil være trygge på å sende klagen direkte til universitetet. På odontologi kom også mange av studentenes henvendelser om trakassering via hovedvernombudet. Dette viser det åpenbare behovet for et ombud. Muligheten til å klage anonymt er til stede, men gjør man det sier man samtidig i fra seg muligheten til oppfølging. Et ombud vil kunne være bindeleddet mellom klager og universitetet. På den måten sikres det både at klageren får tett og god oppfølging, samtidig som klagerne tør bruke retten sin til å klage.

En mulig løsning kunne vært å tillegge hovedvernombudet ansvaret også for studentene. Det er en dårlig løsning, for hovedvernombudet har nok å gjøre allerede. Samtidig som det kan komme saker der både ansatte og studenter har behov for bistand fordi de er i konflikt med hverandre. En slik tenkt interessekonflikt gjør løsningen umulig.

Et ombud vil kunne stå friere til å drive opplæring både av studenter og ansatte, samtidig som det aldri trenger å ta andre hensyn enn det til læringsmiljøet. Skal vi fortsette å være Norges beste universitet og satse stort mot utlandet er det minste universitetet kan gjøre å rydde opp på hjemmebane. Ett ombud på nesten 27 000 studenter er kanskje ikke nok, men en god start. Samtidig kan UiO nok en gang vise at vi går foran nasjonalt, også når det gjelder å sikre studenters rettigheter og læringsmiljø.