Zimbabwe etter valgobservatørene dro hjem

Mugabe og regjeringspartiet ZANU-PF opptrådte svært brutalt med internasjonale observatører til stede. Hva skjer i etterkant?

I mars i år var det presidentvalg i Zimbabwe. Valget ble godt dekket i norske medier: Farmokkupasjoner, Mugabes undertrykking av opposisjonen, sultkatastrofe, massivt valgfusk og til slutt norske valgobservatørers forkastelse med karakteristikken «verken fritt eller rettferdig.»

Men etter valget ble det stille. Zimbabwe ble til en av de obskure utenrikspolitiske sakene som forsvinner ut av bevisstheten når tv-teamene drar hjem.

For oss som holder daglig kontakt med menneskerettighetsaktivister og studentorganisasjoner i Zimbabwe var dette noe av det vi fryktet aller mest. Når Mugabe og regjeringspartiet ZANU-PF opptrådte så brutalt med internasjonale observatører til stede, hva ville skje i etterkant?

Det altoverskyggende temaet i Zimbabwe etter valget har vært hungersnød. FNs World Food Programe estimerer at omtrent 6 av 13 millioner mennesker er avhengig av hjelp utenfra. Nesten all eksport har stoppet etter farmokkupasjonene, og dermed er det mangel på alt som må importeres, fra bensin til maismel, og inflasjonen er oppe i 150 %.

Det forferdelige er at regjeringen nå bruker sult som et våpen og hevn. Store områder hvor folk stemte mot Mugabe under valget er sperret av for mat utenfra, og mange steder er et ZANU-PF medlemskort nødvendig for å få utdelt matrasjoner.

I forrige uke kom en rapport fra den danske organisasjonen Physicians for Human Rights om politiseringen av nødhjelpen; «Vote ZANU-PF or Starve». Lederen for organisasjonen Christian Tramsen satte situasjonen på spissen: «Om vi ikke øker mattilførselen via politisk uavhengige kanaler inn i landet vil situasjonen ende med sult og sultedød på bakgrunn av politisk tilhørighet.»

Det grusomme spørsmålet blir om Mugabe virkelig ønsker å bruke sult til å ta knekken på opposisjonen?

Brutale oppgjør og hevn er ikke nytt for Mugabe. Siden han kom til makten i 1980 har han etterlatt seg blodige spor. Desto sterkere opposisjon, desto mer brutalitet. Gukurahundi eller «den store renselsen» mellom 1980 og 1987 er mest beryktet. Opp til 20.000 mennesker fra den rivaliserende frigjøringsbevegelsen ZAPU ble drept (Catholic Commission for Justice and Peace, Legal Recources Foundation 1997). Gukurahundi nådde et klimaks ved den forrige store tørkeperioden i 1982-83. Landsdeler hvor man hadde stemt på ZAPU ble sperret av for omverdenen, og total kontroll og utelukkelse av nødhjelp var en sentral del av terroren.

MDC (Movement for Democratic Change) utgjør den klart største trusselen Mugabe noensinne har vært utsatt for. Han er nå en særdeles upopulær mann, både ute og hjemme. Aksept og dermed håp om noen økonomisk redningsaksjon utenfra virker umulig, Mugabe har ingenting å tape. Spørsmålet er bare hvor langt han er villig til å gå i kampen for å klynge seg til makten. Og hvor lenge ønsker han å sulte sitt eget folk til taushet og passivitet?

På tross av Mugabes terror fortsetter det sivile samfunnet kampen for demokrati, alternativ matdistribusjon, selvstendig presse, selvstendig fagbevegelse, partipolitisk opposisjon og rapportering av overgrep.

SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) støtter student og menneskerettighetsorganisasjoner i Zimbabwe ved hjelp av tierne, som betales inn ved semesteravgiften på universiteter og høyskoler i Norge.

For mer informasjon se www.saih.no