Bøkene og busta

Verden hadde blitt en annen om Dag Solstad plutselig slutta å buste til håret sitt, for ikke å nevne om han begynte å bruke rettetang. Fredag satte krølltoppforfatteren seg til midt i Gamle festsal for å høre disputasen om Inger Østenstads doktoravhandling «Hvorfor så stor? En litterær diskursanalyse av Dag Solstads forfatterskap». Hvordan hadde den intellektuelle forsamlinga reagert om han dukka opp med slett hår?

For en dustete innledning på en akademisk kommentar, tenker du. Muligens. Men etter at Østenstad stilte spørsmålet om hvorfor Solstad oppfattes som vår største nålevende forfatter, har image og merkevarebygging vært sentrale begreper i debatten. Doktorkandidaten sjøl uttalte til Klassekampen at Morgenbladet hadde misforstått kraftig da de ga uttrykk for at det i størst grad var Solstads imagebygging og selviscenesettelse som har gjort ham til vår tids største prosaist. Likevel er det personen Dag Solstad som siden 70-tallet har blitt kanonisert, og ikke enkeltverker i nærlesning.

Våre alles indre bilde av forfatteren er jo nettopp et ikonisk et, noe Morgenbladet beviser da de i sin oppfølgersak i nyeste utgave trykker en popart-aktig bildeserie med konturer av Solstads tryne i forskjellige farger. Ikonet bygger både på busta, brillene og, for å sitere Bendik Wold, en «hostende, harkende og smått autistisk fremtoning». Dette er prima merkevare. Men forfatterskapet er jo en del av merkevaren Dag Solstad, og den klart viktigste sådan. Man verken kan eller bør skille forfatteren fra verkene hans, om ikke annet hvis Østenstad skal ha rett i at det er umulig å dekontekstualisere forfatterskapet. Alt er i kontekst. Bøkene står i forfatterens kontekst, og forfatteren i bøkenes. Da jeg sjøl gikk på ungdomsskolen i Sandefjord og følte at jeg ikke hørte hjemme i den fremmedgjørende kapitalisthøyborgen av en by, så jeg opp til Solstad og idoliserte ham som person. Men Solstad som person er Solstad som forfatter, med alt han har skrevet tatt i betraktning. Den gang kunne jeg ikke like mange ord med prefiksene meta og para. Men jeg trengte dem ikke for å forstå at Solstads bøker var bra.

Da forfatterskapet betraktes som et av norsk litteraturs fremste, vil jeg påstå at det i stor grad skyldes en svært vellykka dynamikk gjennom de fire tiåra. Solstad er et litterært unikum ved at han allerede pre-mortem har blitt kanonisert på to forskjellige stadier, først i ml-miljøet, og siden som vår fremste intellektuelle postmodernist som angriper menneskepsyken i kuriøse ytterpunkter (jamfør paraplyscenen i «Genanse og verdighet» og Bjørn Hansens simulerte handikap i «Ellevte roman, bok atten»). Utad har Solstads særegne image vært avgjørende for begge tilfellene.

Til Klassekampen sier tidligere leder for Kritikerlaget, Trond Hansen, at han ikke har problemer med å forsvare hans påstand om at Dag Solstad er norsk litteraturs største prosaist gjennom tidene. Jeg har ikke problemer med å forsvare mitt samtykke.