Tidløst, kaldt og verdt å se

I hovedutstillingsrommet Lyshallen åpner A. K. Dolvens utstilling «Amason» med lyder av natur, dyr og skog. Lyd-installasjonen står i kontrast til mesteparten av verkene som fremstår som kalde, minimale og mysteriøse selv med åpenheten av rommet. Utstillingen minner om et «liminal space» - et konsept som omhandler mellomganger i sted og tid, når man hverken er her eller der, men heller flytende i tomrommet mellom virkelighet og ikke. Med tanke på at utstillingen er et retrospektiv av Dolvens 40+ år lange karriere, virker tidløsheten passende. 

Kanskje det største og mest merkbare verket «ahead» viser et arktisk landskap og mennesker som klatrer seg oppover før de faller ned og må gjenta forsøket på nytt. Lyset fra snøen er blendende, og småheten til mennesket føles på kroppen. På hver sin side av verket spiller videoer med nærblikk på mennesker på 16mm filmrull. En eldre mann og hans kroppshår i den ene, nærbilder av en kvinnelig bueskytter, en mytologisk Amasonas-kriger, på den andre. Kroppene skildres i biter, uten helheten av figurene. 

Dette merkes også i andre verk hvor det gjennomgår flere motiver rundt skygger, lys og tegn fra kropper. Motivene av menneskelighet fremstår gjennom bi-produktene vi legger igjen som spor av oss selv, både permanent og i midlertidige skikkelser som skygger på veggene. Det er ikke for å si at ingen materiell kropp vises, kvinnelige figurer blir vist i utvalgte video- og bildeverk - men relativt få av disse ligger i hovedrommet. 

En av de mer nyskapende aspektene fra utstillingen handler nemlig ikke om kunstverkene selv, men heller lokasjonen deres. Flere av verkene er spredt utover andre lokaler på Nasjonalmuseet, utendørs på Aker Brygge og Hennie Olstad kunstsenter. Og for første gang strekker Nasjonalmuseet utstillingen ut på takterrassene i 3. etasje. Her ute er det som om tiden setter i gang igjen, og med nye kroppslige motiver rives vi vekk fra mellomstedet utstillingen innledningsvis brakte oss til. Vi trekkes tilbake til realiteten med en kombinasjon av by-lyder og Dolvens egne lyd- og video-installasjoner. Det er i disse områdene kroppen vises i sin helhet – blant andre kropper som går forbi oss for, opptatt med sine egne ærender. 

Individuelt varierer verkene både i materiale, med alt fra marmor til treverk til olje på aluminium og blyant, og i interessen de skaper. Tomheten som finnes i flere nesten helhvite malerier, som i verket «virgin» og verksserien «can women think», hjelper med å skape atmosfæren til utstillingen, men alene står de svakt uten noen sterk forankring i motiv eller minneverdig teknikk. Stillheten fra verkene skaper ingen følelse av storhet eller en banebrytende kunstner, men det som blir skapt er kanskje viktigere enn det. Det er få steder i Oslo hvor urovekkende stillhet og tidløshet får lov til å eksistere sammen. Mange kommer nok til å mislike tomheten av utstillingen på samme måte som mange ville mislikt å gå alene gjennom en vidde med tett snølag på vinteren. Jeg tror mange kommer til å føle på et uplasserbart ubehag – men jeg tror også at en del kommer til å like akkurat den følelsen på samme måte som jeg gjør.