Fantasiløs problemoppramsing

Du var medvirkende er debutboken til Mario Araya. En samling av seks noveller om samme karakter, Albert, som i hver av dem er med en person i sitt liv. 

Gjennom Albert prøver Araya å utforske mange tema. Albert er alkoholisert, ensom, emosjonelt utilgjengelig, har kanskje en pornoavhengighet, bryr seg om litteratur og annen kunst, men mest av alt syns han synd på seg selv. 

Med dette som utgangspunkt er det nærliggende å tenke at forfatteren vil utforske skam, skyld eller andre «vanskelige» temaer, men Araya holder seg på overflaten. Albert er irritert, oppgitt, uinteressert og tilbaketrukken. I siste novelle nevner Albert at han ikke har hatt en kreativ tanke på lenge, noe som for meg er sjokkerende. Det er ikke overraskende at karakteren er uinspirert og fantasiløs, men at Araya har valgt denne karakteren å sentrere verket sitt rundt. Enda mer synd er det fordi Albert ikke alltid er apatisk. I første novelle ligger det en spenning i luften. Mellom tidvis flåsete og overfladiske skildringer av baderom slår Albert meg som en rasende person som ikke lenger klarer å holde følelsene inne. Lignende er det i tredje novelle hvor, i møte med sin far, Albert er empatisk og ærlig. 

Albert bærer også på noen merkelige motsetninger, mest merkverdig er hans opptatthet av kunst og litteratur. Mens han gjennom samlingen refererer til kjente bøker og malerier på en analytisk måte, hevder han også å ikke forstå «det eneste diktet [han] kunne utenat». Dette er ikke et interessant karaktertrekk, men ujevn historiefortelling. For Araya er dette et symptom på et større problem. Han evner åpenbart å skrive godt, boken er lettlest, men han klarer ikke bestemme seg for hvilken bok han vil skrive. Vil han skrive om en anti-intellektuell type som ikke orker andres pretensiøsitet, eller vil han skrive om en hyperintellektuell som drukner i egen selvinteresse og klandrer andres overfladighet? Dette er en kollisjon som aldri settes på rett kurs, og boken sliter som resultat. 

Alberts hovedkarakteristikk, som etterhvert overskygger andre sider ved ham, er selvmedlidenheten. Dette er tydeligst i den siste novellen, hvor jeg til slutt ikke bryr meg om ham i det hele tatt.

Men heldigvis baserer boken seg like mye på de andre karakterene som den gjør på Albert, og de beste karakterene er foreldrene hans. Novellene «Plattingen» og «Verandaen» speiler hverandre ikke bare i tittelen, men også i ytre handling, ved at de tar for seg dynamikken mellom Albert og hver av foreldrene og hvordan de fungerer med hvert sitt tomme rede. 

Alberts far er den eneste karakteren som utfordrer ham på en måte som betyr noe for ham. Selv om «Plattingen» tar en liten stund før den kommer i gang, er dette bokens beste novelle. Albert ser virkelig sine foreldre, og kjenner seg igjen i dem, observasjonene de vekker er vakre i sin hverdagslighet. Her skildrer Araya menneskene i Alberts liv på troverdig vis; hvordan de ser ut og hvordan de oppfører seg.

Til sammenligning blir de andre karakterene flate. Det er Lola det fremste eksempelet på. Det virker som om Araya har scrollet på Twitter i en halvtime og skrevet karakteren basert på det han så der: Lola vil drive med gravejournalistikk om Midtøsten, men må drive med Onlyfans for å ha inntekt. Det er uinteressant å lese om henne sammen med Albert på sitt mest intetsigende, og dialogen mellom dem er platt. Karakterene klarer ikke å kompensere for Alberts mangler. 

Til tross for dette har Araya mye for seg. Han har et behagelig språk og interessant bildebruk. Derfor er det ekstra synd at historiene faller flatt. «Show, don’t tell» er upopulært i dagens kultur, men et poeng å vurdere for debutanten. Når man har lest tre sider med utfordrende dynamikk mellom Albert og sin mor, er det uinteressant å lese at øyeblikket er «ubehagelig». Like unødvendig er det at Albert tenker at han har et «barfrekvenderende liv» når man allerede har lest om det i fire noveller.

Alt i alt er Du var medvirkende en novellesamling med tydelige topper, men flest daler. Selv om Araya åpenbart kan skrive, er boken skuffende. Alberts svakheter er for vanskelige å overkomme, og med mange ufokuserte tema blir det vanskelig å hente mer fra boken enn det den kunne ha vært.