Ta ansvar og forby KI som læringsverktøy

Generasjonen som fikk stukket Ipader i hånda på barneskolen er blitt studenter, og kunstig intelligens (KI) er det nye læringsverktøyet. 9 av 10 studenter bruker KI, og vi trenger ikke lenger å skjule det. Samtidig som at universitetene ikke aner hvordan de nå skal bedømme innleveringer og eksamensbesvarelser, oppfordrer flere studieprogrammer studentene til å bruke KI.

Det skjer til tross for at universitetene mangler klare retningslinjer for bruk. Til tross for at teknologien uthuler livsviktige naturressurser, bidrar til massive klimagassutslipp, utnytter arbeidere i det globale sør og kontrolleres av fascistiske tekmoguler. Og kanskje verst av alt, siden det er utdannelse vi snakker om: Til tross for at teknologien gjør oss dummere.

Et sted i dypet av Universitetet i Oslo (UiO)s hjemmeside står det at man ikke skal bruke KI til å produsere eget arbeid. Men når det viser seg at selv filosofiprofessorer som Lars Svendsen lar KI skrive bøkene sine, er det ingen tvil om at også studentene litt for ofte velger minste motstands vei. Om det så «bare» skulle være snakk om analysearbeid, tabeller eller oppsummeringer –  enhver prompt er et tap av intuisjon, kreativitet og dømmekraft.

KI tilbyr en uimotståelig fristelse til å hoppe bukk over mellomregningene. Det er menneskelig å bli tiltrukket av kjappe svar. Men chatbotene reduserer oss fort til passive konsumenter av friksjonsløst innhold. Dypere forståelse kommer av å kjempe med fagstoffet, hale seg gjennom det komplekse, lære av egne feil og dvele ved det vanskelige. Når vi bruker KI, mister vi ikke bare muligheten for menneskelig fordypelse. Vi frasier oss også tilfredsstillelsen og selvtilliten som følger med å ha laget noe selv. For når vi erfarer at vi faktisk kan skape noe, tror vi ganske enkelt mer på egne evner.

«Jeg ville aldri kommet gjennom pensum uten KI», overhørte jeg en medstudent på filosofistudiet si. Ja, studenter som bruker KI kan sikkert levere imponerende resultater og større output. Og ja, vi kan alltids produsere mer, la akademia drukne i alskens artikler som ingen noensinne leser og hindre det som virkelig er nyskapende i å skinne gjennom. Men det er gammelt nytt at effektivisering og ny teknologi sjeldent gir mer tid og flere ressurser til vanlige ansatte. Optimalisering har det i stedet med å gavne dem på toppen. For det er ikke til å stikke under en stol at flere av de rikeste menneskene i verden eier selskaper som enten skaper eller arbeider med KI. Uansett hvor personvernsikker UiOs egen chatbot, «UiO GPT», måtte være, er det et faktum at «tjenesten» trekker på data fra OpenAI, og dermed er med på å finansiere Sam Altmans tek-herredømme. 

Løfter vi blikket fra den enkelte students læringsutbytte til betydningen av KI-bruk på samfunnsnivå, kan man, som nobelprisvinner i økonomi Daron Acemoglu, argumentere for at vår kollektive evne til å tenke er i ferd med å forvitre. Med andre ord: Når vi med åpne øyne investerer mindre i å lære å tenke selv, tar vi også et aktivt valg om å la samfunnets samlede kunnskap og innsikt skrumpe.

Når alle inkorporerer språkmodellenes standardiserte måte å forstå ting på, fås det flere forskere kaller en «homogenisering» av tankemønstre. Tekselskapene bedriver med det ikke bare digital og geografisk imperialisme i form av monopolistiske søkemotorer og plasseringen av energikrevende datasentre. De sniker også inn en stille kolonialisering av hodene våre. 

Når KI-svarene i tillegg er basert på data fra i går, er det vanskelig å forestille seg hvordan vi skal tenke nytt om fremtiden. Universiteter som gjør oss til uengasjerte forbrukere av sjelløse KI-svar undergraver derfor både seg selv og sitt samfunnsoppdrag.

At en og annen enkeltstudent har viljestyrke nok til å avstå fra å bruke KI, betyr lite i den føydalistiske størrelsesordenen tech-oligarkene opererer i. Men større institusjoner har et valg. Så vær så snill: Ta ansvar og forby KI som læringsverktøy. Hvis ikke universitetene skal få oss til å tenke – hvem skal gjøre det da?