Reformkritikk er nødvendig
På kommentarplass i Universitas 3. mai imøtegår journalist Eivind Vad Petersson kritikken av studiereformen. Han nevner en rekke punkter han mener viser at reformen faktisk har hevet studiekvaliteten. Problemet med gjennomgangen hans er at den hovedsakelig er en samling udokumenterte påstander. Likevel må ikke kritikk av reformen forveksles med et syn på den gamle studieordningen som fullkommen. Omrokkeringene fra 2003 har imidlertid vært så massive, og har skjedd så raskt, at reformkritikk er helt nødvendig – ikke minst nå i evalueringsfasen.
Hvordan er det overhodet mulig å «fordype» seg i tre så ulike fag i løpet av ett enkelt semester?
«Kravene til fordypning eksisterer fremdeles, men i dag har vi samtidig mulighet til i løpet av ett semester å fordype oss i emner som personvern, kinesisk og klimasystemer», hevder Petersson. Hvordan er det overhodet mulig å «fordype» seg i tre så ulike fag i løpet av ett enkelt semester? Petersson legger åpenbart noe helt annet i «fordypning» enn jeg gjør.
Videre påstår han at dagens bachelorgrad er mer yrkesrelevant enn den gamle cand.mag.-graden. Etter min oppfatning var det lettere å se hvilken kompetanse cand.mag.-graden ga, fordi den baserte seg på klart definerte grunn- og mellomfag med en bedre faglig kontinuitet enn bachelorgraden sammensatt av enkeltemner. Petersson mener at det nye A-F-karaktersystemet er «et skritt i riktig retning sammenliknet med det gamle systemet med desimaler fra 1,0 til 4,0, som blant annet ble praktisert svært forskjellig fra fag til fag». Men desimalkarakterene anga langt mer presist nivået på besvarelsen enn de nye bokstavkarakterene som lett bare blir store «sekkebetegnelser».
Til slutt løfter Petersson frem økende «internasjonalisering» (studentmobilitet på bachelornivå) som et svært verdifullt resultat av reformen, uten at han gir ett eneste argument for at dette fører til faglig berikelse. Dermed forblir «internasjonalisering» i denne sammenheng et nokså tomt mantra.
Slik jeg ser det, har den dyptgripende Kvalitetsreformen på mange måter vært en ren sparereform, kamuflert med byråkratiske honnørord og underbygget av en markedsideologi som aldri burde ha fått innpass i universitetssektoren. Jeg håper den store evalueringen vil gi oss et mer nyansert bilde av denne store endringsprosessens konsekvenser enn det Petersson skisserer.