Trusselen fra høyre

At offentlig høyere utdanning skal være gratis, er nedfelt i norsk lov. Det er også få paragrafer i universitets- og høyskoleloven det er så stor enighet om i sektoren som nettopp dette. Derfor overrasker det ikke at Høyres Studenterforbunds forslag om skolepenger, et godt timet utspill etter et slunket statsbudsjett for studentene, ikke får applaus fra studentorganisasjonene. Det såkalte gratisprinsippet står så sterkt at man rent prinsipielt foretrekker gratis og dårlig framfor dyrt og bra.

Det er ikke første gang høyresiden ymter frampå at skolepenger kanskje ikke er en så fryktelig dum idé. Kristin Clemet «etterlyste debatt» om gratisprinsippet i sin tid som utdanningsminister, til de samme ramaskrik som Sigve Sand opplever nå. Hovedinnvendingene er at dette vil skremme underprivilegert ungdom fra å ta høyere utdanning. Argumentet er velkjent, men lite studert. Er det virkelig slik at det går flere arbeiderklasseungdom på Universitetet i Oslo enn på BI? Når det i tillegg finnes indikasjoner på at foreldrenes inntekt har økende betydning for personers utdanningsnivå, er det vanskelig å hevde at vernet om gratisprinsippet har fått flere med arbeiderklassebakgrunn til å ta høyere utdanning de siste årene.

Høyres studenterforbunds forslag har foreløpig liten oppslutning, også i befolkningen. En spørreundersøkelse Universitas foretok i 2006 viste at 80 prosent av befolkningen sier nei til skolepenger på offentlige læresteder. Siden den tid har imidlertid universitetene blitt utarmet, og med utsikt til de neste års statsbudsjetter, blir neppe underfinansieringen rettet opp i med det første. Paradoksalt nok er det den rød-grønne regjeringen som dermed skaper handlingsrom for det som kan bli den første, seriøse og dyptgående debatten om skolepenger i Norge.

Helseskadelig engasjement

Frivillig arbeid har sine mørke sider. Studenter som er engasjert i foreningsliv og studentpolitikken risikerer å slite seg ut fordi de tar på seg for mye ansvar. Ved Handelshøyskolen BI har de til nå satset på rent frivillig arbeid i topplederjobbene innen studentforeningen. Skal man overleve må man jobbe ved siden av, men siden vervene krever 100 prosent innsats, og vel så det, kan det vise seg vanskelig. Det er et prisverdig prinsipp å basere seg på frivillig arbeid, det kan mange lære noe av. Samtidig er det umulig å gjennomføre i praksis når stillingene vokser til et slikt omfang at det går ut over andre inntjeningsmuligheter, nødvendig fritid og helse. Det er opplagt at fulltidsstillinger innen studentpolitikken må lønnes.