De beste vi har

Tirsdag kom den årlige tilstandsrapporten for høyere utdanning. Et av de mest interessante poengene er at sektoren fortsatt er en versting hva gjelder midlertidige ansettelser. Andelen ligger høyt, og nærmest uendret, på 17 prosent ved universiteter og høyskoler – dobbelt så høyt som i arbeidslivet for øvrig. Noe er alvorlig galt når én av fem vitenskapelig ansatte ved norske universiteter ikke har fast jobb.

Gjennom altfor mange år har det etablert seg en kultur der ansettelsesforholdene er mildt sagt provisoriske og uregelmessige. Unge forskere forteller til Universitas om hvordan de er kasteballer fra prosjekt til prosjekt, i et system der mye handler om å sikre fleksibilitet for instituttene, les: spare penger. De er heller ikke forpliktet av arbeidsmiljøloven. Flere kamper ender i rettsvesenet, når stipendiater ikke får de forskerstillingene de formelt har krav på etter fire år. Når rettighetene er smuldret opp og retningslinjene tøyelige, blir frontene harde.

Norge skal satse på forskning, men glemmer et helt vesentlig ledd i det store maskineriet: den unge forskeren. Hun skal dra lasset i tøff konkurranse med internasjonale forskningsmiljøer, men gis samtidig ufortjent lite trygghet og støtte her hjemme. Resultatet er at mange hopper av. Det illustreres av at forskere som får fast jobb, har en særdeles høy snittalder. For de yngre talentene blir en hektisk og usikker forskerhverdag umulig i lengden. Ekstreme overtidsrutiner er utbredt. På toppen av det hele kommer enorme lønnsforskjeller mellom privat og statlig forskningssektor. Det er ikke attraktivt å være i akademia.

I forskningsmeldingen er det foreslått innstegsstillinger for å gi «talentfulle, yngre forskere» innpass i realfagsmiljøene. Det er lovende, men hva med de andre fagområdene der behovene er like store? Kristin Halvorsen har fått øynene opp for problemet, og vil pålegge institusjonene å lage handlingsplaner. Tora Aasland sa omtrent det samme. Ting tar for lang tid, og presset fra fag- og organisasjonsmiljøer er ikke sterkt nok. De kan lappe sammen bit for bit, men på et tidspunkt må man heve blikket og se at det er det overordnede systemet det er noe galt med. Kanskje er det bare lovendringer som kan tvinge instituttene til å ta vare på de beste vi har.