En fot innafor
«Jeg håpet på erfaring og større kontaktnettverk, men endte opp med å koke kaffe og poste brev.» Historier om kjipe internships er nokså ukjente her til lands. Enn så lenge. Trenden med dårlig betalte og i mange tilfeller ubetalte praktikantstillinger skyller innover oss fra Europa og USA. Listen vokser over bedrifter og organisasjoner som melder seg på i kampen om å kapre de best kvalifiserte – billigst mulig.
Visst gir det verdifull erfaring og utløp for arbeidsiver, men spørsmålet er om hensiktene er like edle der ute. Interships svever i en gråsone som designet for utnyttelse. Derfor er det all grunn til å være bevisst sine rettigheter og hvilken utvikling man er en del av. I det globale, postindustrielle arbeidsmarkedet er nettverk snart viktigere enn reelle kvalifikasjoner. CV-bygging er derfor det store mantraet, og det driver oss til å selge oss selv – vår arbeidskraft og våre prinsipper – billigere enn noen gang.
Systemet er i seg selv uetisk; mulighetene i et stadig trangt arbeidsmarked reserveres for dem som har råd til gå ulønnet. Utdanning er vårt viktigste utjevningstiltak, men internship-trenden drar i motsatt retning: Fordelene øker for dem som er født med sølvskje i munnen. Muren rundt den nye CV-eliten blir enda høyere.
Forskere advarer mot sosial dumping som ytterste konsekvens. Utviklingen er tydelig i Europa og USA, og også her hjemme kan problemet oppstå. For hvorfor skulle arbeidsgiver velge å lønne, skatte og love gode vilkår, dersom et titalls unge krangler om å få gjøre jobben gratis?
Den enkelte student må ta stilling til dilemmaet, at et urettferdig system styrkes når det brukes. Like fullt har de unge kanskje sjelden noe annet valg enn å stille sin arbeidskraft til rådighet. Står de imot trenden risikerer de å bli stående utenfor. I mange bransjer er ubetalte internships eneste vei inn.
Ansvaret ligger hos staten, i bedrifter og organisasjoner. Det må etableres regler for hva som er greit og ikke greit i bruken av interns: Varighet, arbeidsoppgaver, arbeidstider, betaling og kvalifikasjoner. Ikke minst bør de unge vite hvor de skal henvende seg dersom kaffekoking blir regelen, ikke unntaket.