En historisk skandale
Den ferske rapporten fra Safetec Nordic om arbeidsforholdene på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo er knusende, om enn i teknisk språkdrakt. Det hersker liten tvil om at så vel instituttledelse som universitetsledelse har forsømt sitt helse- og sikkerhetsansvar overfor sine ansatte på det groveste. Og det i en årrekke.
Helt fra 80-tallet og fram til i dag har UiO-ledelsen visst om forhold som dårlig laboratoriesikkerhet, avtrekkssystemer som ikke har fungert og uforsiktig omgang med kjemikalier. Allerede i 2002 skrev Universitas om ansatte som hadde blitt giftskadet, og da hadde universitetsledelsen visst om de konkrete problemene i over ett år uten å foreta seg noe. I den senere tid har undersøkelser av helse, miljø og sikkerhet (HMS) og kartlegging blitt igangsatt, men funnene har ikke blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og systemer for å sikre varige forbedringer eksisterer ikke, ifølge rapporten.
Først da Frode Olsgard varslet søksmål etter å ha blitt uhelbredelig kreftsyk som følge av arbeidsforholdene, tok universitetet skikkelig tak. I tillegg skal man ikke se bort fra at hans beslutning om å gå til Dagbladet med saken spilte inn på UiOs oppfatning av forholdene. Det er intet mindre enn en skandale at universitetsledelsen må få formidlet saken via rettsapparat og tabloidforsider før de virkelig forstår alvoret.
Leser de i det hele tatt rapporter om arbeidsmiljø?
Det kunne og burde vært gjort lenge før. Senest i mars forelå årsrapporten fra UiOs HMS-seksjon, som omtalte Olsgards mistanke om at arbeid med formaldehyd var direkte årsak til kreftdiagnose. At hovedverneombudet sier at hun ikke kjente problemet før i mai, er derfor svært oppsiktsvekkende. Hun sitter i arbeidsmiljøutvalget, i likhet med universitetsdirektør Bjørneboe, som nå «ser svært alvorlig på saken». Hva gjorde de i mars? Leser de i det hele tatt rapporter om arbeidsmiljø?
Dette føyer seg inn i rekken av indikasjoner på at UiO fullstendig har oversett ansattes sikkerhet i over tjue år. Måtte rapporten være den endelige avslutningen av denne skitne epoken i universitetets historie.