Etterpåklok gnist
I en mediert, allment tilgjengelig valgkamp har tilsynelatende friske ansikter, «LOL-faktor» og ikke minst endeløs klaging veid tyngre enn perspektiver på utdanning og framtida for oss unge. Slik blir en valgkamp dominert av en diskurs som framfor alt handler om å finne alle feilene i måten Norge styres på i dag, ikke hvordan vi skal håndtere kommende utfordringer. Som redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen påpeker, har den viktigste fortellingen vært å framstille seg som en perfekt administrator av et samfunn, framfor å løfte fram en rammefortelling om hvilket mål vi er på vei mot og hva man ønsker å oppnå. Slik har Regjeringen gjort seg sårbare for angrep på alt fra helsekøer til hull i asfalten – og tapt.
I ukas avis tar vi generasjonsdebatten, og dykker dypere inn i spørsmålet om hvorfor unge i dag ikke har noe å melde, ikke protesterer på «noe» (hva som helst!). Svaret fikk vi kanskje en smakebit på på mandag. En valgdekning så hyperaktiv og overlesset som gårsdagens, der samtlige mediekanaler prøver å overgå hverandre med nøyaktig samme tilbud, etterlater ganske sikkert mange unge mer måpende enn engasjerte. Det er ikke godt å få grep om hva det kjempes om og hva som er vår plass – om det i det hele tatt angår oss?
Det er store sjanser for at den nye digitale, mediestyrte hverdagen, som omringer oss hvor enn vi er, pulveriserer mer enn den opplyser. Ved første øyekast framstår politikken mer tilgjengelig enn noen gang; den er med deg overalt, til alle tider. Men på sikt kan det virke lammende. Det flyter over av brikker i et puslespill vi ikke aner rekkevidden av, og det er umulig å vite hvor vi skal begynne. I et slikt landskap må alle og enhver jakte på sin egen identitet, som gjør det vanskelig å bygge et kollektivt prosjekt. Alle roper, i alle kanaler, og alle følger med på hverandre – så hvorfor skal jeg? Faktum er at det i virkeligheten er stille. Lydig, om du vil.
Når debatten om framtida for dagens unge mangler, virker det som om lite vil skje ved et regjeringsskifte. Men kanskje kan valgresultatet være en vekker, det lille sparket bak som trengs for at vi skal tørre å være litt åpenlyst forsmådde, og ikke bare sitte bakerst i klasserommet og lytte til «vitenskapen» – en flere hundre år gammel øvelse. Der «prosjektet» til nå har syntes å mangle en sterk, protesterende generasjon, som Aakvaag påpeker, kan kanskje frykten for å miste noe tenne en gnist.