Formålsløst fra Stjernø

En tankeløs minister nedsatte et utvalg med et bredt og uklart mandat for å se på nær sagt alt mulig. Kanskje er det ikke så rart at resultatet er en overfladisk utredning som ønsker å snu en reformsliten sektor på hode. Når Stjernø-utvalget foreslår sammenslåinger som skal få ned antallet høyere utdanningsinstitusjoner til mellom åtte og ti stykker, er det åpenbart at utvalgets verk enten legges vekk eller gjennomføres i et blodbad av en tvangsreform, uansett Stjernøes egen vektlegging av frivillighet. Og den unødvendige omkampen for å innføre enhetlig ledelse og ekstern styreleder virker kun som en brannfakkel overfor læresteder som har vist at dagens ledelsesstruktur er god nok til å takle omstillingene Kvalitetsreformen har krevet.

Sektoren trenger ikke noen omfattende reform på dette tidspunktet. Det er ikke mulig å skape robuste og gode forsknings- og undervisningsmiljøer dersom man til stadighet blir offer for evige reformer og nye forslag, uten pauser for å trekke pusten og se tilbake på hvordan forrige reform har virket. Det er rørende optimistisk å tro at en strukturell reform nå er svaret for å løfte kvaliteten på læresteder hvor underfinansiering er den største utfordringen. Dersom det er slik at flere av Norges mindre høyskoler ikke holder hodet over vannet rekrutterings- og kvalitetsmessig, så vil det ikke endre seg ved at de får dele rektor med en større institusjon en haug med mil unna. En beslutningsmaker som sitter så langt fra grasrota kan heller ikke gjøre mye godt for det som fremstår som utfordringer av lokal art. Større er ikke alltid bedre.

Dersom Stjernø-utvalget ønsket å lage en reform for små høyskoler, kunne de gjort det uten å late som om det vil gagne sektoren totalt sett. Ett forslag er dog verdt å merke seg, nemlig ønsket om en mindre grad av resultatbasert finansiering. La oss klippe ut det forslaget, og arkivere resten av utredingen i en mørk skuff.