Forskere i skuffen

Leder:

De siste årene har forskere krøpet steg for steg ned fra elfenbenstårnet og inn i samfunnsdebatten. Der er de velkomne. Forskere hever kvaliteten på det offentlige ordskiftet og bidrar til å gjøre tungt akademisk materiale tilgjengelig. De brukes for alt de er verdt når de underbygger politikk. Men når forskere derimot sier ting som ikke klinger like godt, stikker politikerne fingrene i ørene.

I høstens valgkamp ble politikere flere ganger tatt i å argumentere stikk i strid med forskning. Funnene om formueskatt fra masterstudentene på NHH var ikke det eneste som ble blankt avvist. Innskrenket pappaperm, lukkede skattelister og – som vist i denne ukas Universitas – bevæpning av politiet er andre eksempler på politikk som får forskere til å rive seg i håret.

Det er selvsagt viktig at politikere ikke dilter etter forskere. Deres funn kan være snevre, de kan sprike og skifte; politikere må se et større bilde, tørre å velge og beslutte. Det er dessuten en illusjon at forskere ikke er påvirket av verdier, bakgrunn og interesser.

Forskere skal heller ikke diktere politikken, som Kristin Clemet påpekte i Dagsavisen i sommer. Åpne politiske verdier, visjoner og tradisjoner skal også ligge til grunn. I den grad regjeringen fremmer forskningsstridig politikk, blir det i Høyres og Frps tilfelle forsvart med verdipolitiske argumenter om valgfrihet og trygghet, for Ap og SV med solidaritet og felleskap.

Men det framstår som lite annet enn arrogant når de samme verdiene brukes som unnskyldning for å blankt avfeie og overse akademikeres nitidige forskningsarbeid. Faktum er at skillet ikke er sort-hvitt: Forskning er mer enn tall, politikk mer enn verdier. Forskning handler om konsekvenser av de løsningene politikerne er valgt for å finne.

I lang tid har vi bedt forskerne komme på banen i politisk debatt. Men at politikerne går forskerne i møte med innrømmelser, redelighet og ærlighet, ser vi sjelden. De fremmer og går til valg på sine verdier, men tør ikke stå for det når de vedtar fagstridig politikk. I stedet utstråler de mangel på interesse og overdreven tro på egne, enkle løsninger, som trolig også handler om uvitenhet og usikkerhet.

Forskere er og blir forskere, og heller ikke i dag løper de til spaltene. Når regjeringen nå er i ferd med å vedta nettopp politibevæpning, kommer ingen av dem til å gå i tog. Men faktum er at et slikt forslag totalt ignorerer forskning som viser at bevæpning fører til flere avfyrte skudd og flere drap. Da handler det straks mindre om trygghet og valgfrihet, og mer om hva det er lettest å selge inn.

Det handler om respekten for kunnskap, god argumentasjon og troen på nyanser og balanse. Glemmes dette, blir resultatet fort grove forenklinger og kortsiktige løsninger.