Hold munn, Grande!

LEDER: Etter en kamp som begynte allerede i 1987, kom det historiske og velfortjente gjennombruddet – elleve måneders studiestøtte – som en bombe. Og det uten at vi hadde gått i tog eller streika siden 90-tallet! Vi var vant til løftene, men ingen trodde på et løft. I stedet ble det satset på det litt mindre catchy tiltaket studentboliger, et enkelt og billig tiltak. Så ble mandag plutselig studentenes dag. Det likte ikke Venstre-leder Trine Skei Grande.

For mens studentene jublet og spiste kake med Kristin Halvorsen, tråkket hun og de andre opposisjonspolitikerne forsmådde rundt i vandrehallen og klaget. De rødgrønne fikk all æren, men stakk fra regningen. Riktignok hadde både Frp og Venstre lovet nøyaktig den samme økningen i studiestøtte, men akk, det var ikke sånn det skulle foregå! «Dette er en av snubletrådene man har snakket om på forhånd, at man lover noe som andre må betale,» sa Grande til NRK.

Å omtale det slik er med på å svekke, ikke styrke, forslaget. Det gir et signal om at man synes saken er mer til bry enn viktig, og at det er viktigere å markere motstand mot et parti enn samling rundt en viktig sak. At det legges inn snubletråder i en regjerings siste statsbudsjett er ikke noe nytt, og som strategisk viktig støtteparti bør Venstre velge sine angrepspunkter med omhu. Studentvelferd var et merkelig og dårlig valg.

Det overrasket ingen at Høyre ba oss avlyse champagnefesten; de har aldri signalisert at de ønsker et såpass kostbart løft. Å diskreditere det nå, gjør det enklere å fjerne det senere. Verre er det at Venstre, det selverklærte kunnskapspartiet, gjorde nøyaktig det samme. I stedet for å markere seg tydelig i motsatt retning og kreve at forslaget går gjennom, var både Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn opptatt av å skyte det ned. Om Venstre legger noe som helst mening i å være støtteparti er dette tvert imot eksempel på en sak de bør støtte og sørge for at blir gjennomført. Hvis ikke har de bløffet i valgkampen.

Kampsak eller ei: En kan diskutere hvor viktig en enkel økning i studiestøtten egentlig er i den store sammenheng, utenfor vår egen navle. Men mer enn å være en viktig symbolsak sier det mye om retningen på utdanningspolitikken, som går utover et enkelt regjeringsskifte. Det bør ikke være vanskelig for politikerne, opposisjonelle eller ei, å enes om at studentøkonomien har stått på stedet hvil altfor lenge. Vi oppfordrer den nye regjeringen til å snu «snubletråden» til en vinnersak, og gå enda lenger enn de rødgrønne.