Ingen overraskelse

Det er ikke noe spørsmål om prioriteringene bak Pilestredet Park, om hvorfor Studentsamskipnaden i Oslo med studentpolitikerne på slep heller valgte å sette i gang å bygge enn å la tomta gå fra seg mens de ventet på statsstøtte. Tomta er svært attraktiv, prosjektet kan bli flotte «prestisjeboliger» SiO og studiebyen Oslo kan brife med, og det er liten tvil om at folk vil komme til å ha lyst til å bo der.

Og de vil bo der selv om det blir litt dyrt. Å bo i et kott sammen med ti studenter du aldri har møtt før er en spartansk øvelse i tålmodighet og ydmykhet. Nettopp derfor er det ikke noen vits i å prøve å underslå at mange studenter heller vil betale litt ekstra enn å dele kjøkken og bad.

Det kan heller ikke være noe spørsmål om at de best orienterte i denne prosessen burde ha skjønt, og sannsynligvis skjønte, at sjansen for å stille særlig langt fram i køen om statlig studentboligstøtte i år var temmelig liten, selv med opposisjonsødelandene i SV i ministerstolen. Derfor er det uheldig at debatten da Velferdstinget vedtok å støtte utbyggingen syntes å være farget av en urealistisk forventning til at krokodilletårer om boligkrise for Oslo-studenter skulle være nok til å utkonkurrere andre gode prosjekter.

Ikke at markedet ikke kan være vanskelig for mange. Det er bare vanskelig å slå i bordet med at det er mye vanskeligere enn andre steder, og det er vanskelig å argumentere for at Pilestredet Park er en livbøye for den som faller utenfor det private markedet.

Utfordringen er nå todelt. For det første må pengejakten fortsette. Det er greit: Har man kjøpt noe, må man betale for det. Og slipper vi at regninga spas over på studentene uforkortet, er det selvsagt bra. Men for det andre bør SiO og Velferdstinget nå prøve å tenke bolig på en måte som kan gjøre de billigste boformene til noe mer enn relikvier fra gamle dager.