Intet hørt, intet sett

Tenk deg hvis all pensumlitteratur kun fantes i blindeskrift. Hver gang du klaget på at det ikke fantes noe annet ble du møtt av byråkrater som sa at det var viktig med forfatternes opphavsrett. Ville forfatteren skrive i blindeskrift, kunne ikke de legge seg opp i det. Men for all del, de var jo ikke urimelige:

– Legger du inn en søknad ett år før du begynner på studiet, kan det hende du får bøker trykt i todimensjonale bokstaver til studiestart. Men obs, obs vi garanterer ingenting.

Dette hadde ikke mange studenter funnet seg i. Studentorganisasjonene hadde skreket opp og fått i gang store protesttog. «Pensum på forståelige tegn» og «Med rett til å lære» hadde vært slagordene. Undervisningsministeren hadde måttet ta stilling til saken; «Gi studentene deres selvsagte rett!» hadde hun sagt.

Heldigvis skrives ikke alle bøker i blindeskrift, heldig for oss som kan se, uheldig for en liten gruppe studenter som er synshemmet. Men mer pensum i blindeskrift blir det ikke.

Byråkratene toer sine hender, sier de gir nok penger, at prosessen må være slik den er av hensyn til forfatteren.

Jusstudent Stine Elde er blind. Hver gang hun skal ha en ny pensumbok må hun kjempe en liten kamp mot byråkratiet. Dette er helt uholdbart og tråkking på hennes studentrettigheter.

Vi håpe at leder for Studentparlamentet Torstein Lindstad straks vil se nærmere på saken. Kanskje han, om ikke akkurat får i gang et stort protesttog i Oslo sentrum, får i gang et lite protesttog i Stortingets korridorer under parolen «Mer pensum i blindeskrift».