Ledelsesinflasjon

– Det er ingenting som er så dyrt som en katastrofe, sier rektor ved Universitet i Oslo (UiO), Geir Ellingsrud. Det kan man for så vidt være enig i, selv om det er en utilstrekkelig forklaring på hvorfor antallet administrative lederstillinger har økt med hele 65 prosent de siste ti årene. Vitenskapelige stillinger har i samme periode steget med langt mindre – 41 prosent – tross den sterke veksten i stipendiat- og post.doc-stillinger.

Ellingsrud har rett i at det er dyrt med katastrofer, slik kostnadene ved UiOs brudd på momsloven viser. Fagforeningene har også rett i at de stadig større rapporteringskravene medfører en økning i administrative arbeidsoppgaver, noe som også reflekteres i en 35 prosents vekst i administrative stillinger. Likevel er det mye som tyder på at veksten i antall administrative lederstillinger representerer en riv ruskende gal utvikling.

UiO har over 7000 færre studenter enn for ti år siden, så det er neppe vår eksistens som leder til økt administrasjon. Økningen i vitenskapelige stillinger kan derimot forsvare et større behov for teknisk og administrativ tilrettelegging, men er det ledelse de vitenskapelige ansatte savner, og er det i så fall et kvantitativt savn? Når UiOs vitenskapelige årsverk øker, trengs det noe større administrativ kapasitet på avgrensede områder innen studie- og forskningsadministrative oppgaver, samt noen flere ansatte som kan drifte utstyr og liknende. Denne typen hverdagslige oppgaver stjeler tid fra forskning og undervisning, og det er lite en leder kan gjøre for å avhjelpe på slike oppgaver.

Hva gjør alle våre nye ledere? Når vi nå har gått fra 21 til 31 ledere for hver hundrede professor må vi spørre oss om det har gitt noen resultater som forsvarer denne prioriteringen. Oppnås det høyere effektivitet, mer forskning, bedre undervisning eller triveligere arbeidsmiljø som en følge av lederboomen? Det er få holdepunkter for å svare ja på disse spørsmålene, og i disse økonomisk vanskelige tider er det all grunn til å rope et varsku og etterlyse en kursendring der de basale ting, forskning og undervisning, blir prioritert når kabalen av årsverk legges.

Galgenhumor?

52,4 prosent mener at Regjeringen bevilger for lite penger til forskning og høyere utdanning. Blant SVs velgere er tallet 61,5 prosent. – Dette er et bra signal. Det betyr at dette er en viktig sak for SVs velgere, sier Kyrre Lekve, politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet. Ja, det er saktens noe å trøste seg med når SV taper valget neste høst.